Det er både synd og skam, man burde dratt mye mer til Kjose, både til veis og vanns, som den pastorale idyllen stedet vitterlig er. I dag kun et steinkast unna det forvokste småbymaset. Selv minnes jeg riktignok at avstanden fra Torstrand til Kjose var formidabel i barndommen. Men desto mer spennende var det når man en sjelden gang fikk på seg finstasen og togtøffet langs Farris over Oklungen til Porsgrunn. Bare navnet Oklungen! Det steg opp troll og tusser med og uten haler, og krokete hekser med og uten grantrær på snyteskaftet, av dét navnet. I Porsgrunn ble det forresten å busse ut til gudelige slektninger i Langesund, for å høste hjem applaus og syndige kamferdrops fra hvite bedehushender, etter en veldressert avsynging av «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» og «Sakkeus var en liten mann».

Men det tok en evighet å komme helt dit. Ja, det tok en evighet bare å orme seg langs Farris. Man hadde en innsjø av tid til å drømme blikket loddrett ned i det mørke vannet til de menneskeetende monstergjeddene og skumle sjøuhyrene, mens man hørte Jernhingsten puste og pese rundt foten av Vardeberget og fløyte inn på Kjose stasjon, der en blid bondemann eller to spratt lettbent ut til jubel og jur og grønn sommer med høy og hopp.

For også Kjose pirret fantasien. Det var noe th. kittelsensk over hele bygden. Og ingen steder herjet tordenguden verre enn der, forklarte de gamle. Når man ferierte ved Naverfjorden i de labile sommerdagene hvor himmelen er blå og blond over Brunlanes, men truende svart som hele Gamletestamentet over selve Larvik - det går som kjent et værskille tvers over Neset - var det som om Tor og Mjølner spilte pingpong med drektige lynskyer mellom Kjose-fjellene. Det rullet og romlet så det håret man ikke fikk lov til å ha i nakken, krøllet seg i bønn. Ja, tidvis var det som hele Farris brølte og spydde drageflammer over Hallevannet og hele Brunlanes.

Nok om det, denne assosiasjonstrippen fordi jeg ble nysgjerrig på en tykk og tiltalende bok som lå og blomstret i redaksjonen her om dagen. «Stedsnavn i Kjose» er tittelen, og det er en bent fram fabelaktig bok. Redigert av en gammel kjenning fra min tid som pedell ved Institutt for namnegransking i Oslo, Bottolv Helleland.

Du verden!, tenker jeg og blar meg inn i et stykke praktfull kulturhistorie med statsstive permer. Over 300 sider pakket med rene eventyr av noen stedsnavn fra ei lita bygd; ca. 2000! Og rikelig utstyrt med kart, stedsnavnleksikon og småessay om Kjose, sågar et om «Målet i Kjose». Nå aner jeg ikke hvor mange som bor i Kjose, men det har øyensynlig vært mange nok opp igjennom historien til at det har dannet seg dialektale særegenheter av Vestfoldmålet her.

Det damper seriøsitet og soliditet, filigransarbeid og usminket kjærlighet av utgivelsen, som neppe kan ha det helt store nedslagsfeltet. Desto mer imponerende at noe slikt ser dagens lys i vår kjappis-tid, tenker jeg og finner ut at prosjektet ble startet allerede i 1985 og først ferdigstilt i 2008.

De entusiastene kjosingene under ledelse av nevnte Helleland har altså holdt det gående i imponerende 23 år! Ja, to av drivkreftene, Olaf Kroken og Eystein Bærug, døde sågar ti år før boken kom ut! Jeg tar av meg hatten i dyp respekt og nesegrus beundring, og famler i ærbødighet fram det eneste skjønnlitterære forelegget jeg kjenner til som berører bygden: den lyriske spradebassen Jacob Anker Paulsens erosladete «Sommerstemning» fra den beslaglagte og legendariske diktsamlingen «I Badedragt» (1922).

Der sveiper nemlig satyren fra Jegersborggate innom Kjose, og besynger sin lengsels Beatrice, i dette tilfellet Veronika, så det formelig gynger i høyet. Vi nøyer oss med de to siste strofene:

Jeg vet et sted i Kjose

med Peis, Altan og - Køi.

Veronika min Rose,

kom med til «Nissehøi».

For nu står Kyssets Roser

i Blomst omkring din Mund,

og du har Silkehoser

på Læggen, hvit og rund.

Heftig helg. Og hvis du lurer på hva selve navnet Kjose betyr, ja, så finn fram til denne vårgrønne kjærlighetserklæringen.