Alarmen bør muligens både gå og løpe og slå salto når man begynner å følge med på pensjonsstriden i offentlig sektor. Ikke fordi striden ikke er viktig, for det er den definitivt. Forhandlingstaktikkeriet omkring forslaget til skogsarbeideren fra Svarstad kan også være dramaturgisk spennende og politisk interessant i seg selv.

Men det er ikke derfor jeg de siste dagene har grepet meg i å følge spent med. Ei heller fordi jeg synes en eventuell streik er morsom, om enn nødvendig, eller fordi oppgjøret angår meg direkte. Nei, det er nok heller en mer vag og generell bekymring for hvordan man kan få det som pensjonist i denne unge velstandsboblen mot nord, som er begynt å spinne i tenkeboksen. Heftigere og hyppigere enn jeg kanskje liker.

Etter å ha passert den definitive middagshøyden, begynner man fort å se fryktelig framover, følge med på dødsannonsene og diskutere piller og plager og fysiske fortredeligheter når det samles til nye lystige lag over gamle og slitte sanger. Kort sagt, man begynner å måle tiden og lytte etter den fjerne klangen av dommedagsbjeller.

Ennå er man heldigvis ikke nådd dit at man utelukkende ser bakover, og forhåpentlig kommer jeg aldri helt dit. «Ingen er så gammel at han ikke tror han kan leve et år til», poengterte Cicero, og slik har vel de fleste ultragamlinger det. Man drives stadig framover. I beste fall i håpefull livshunger eller i avklaret ro. I verste fall i panisk famling mot det store ukjente.

Det er liksom litt merkelig med det. Årene ormer umerkelig på, blodet tasser roligere rundt i systemet, pumpen går kjappere i trappen, rynkespillet i morraspeilet begynner mer og mer å kjøre sitt eget løp, og man løper ikke like ofte usikret opp i den ungdommelige ekstase.

Det fysiske forfallet kommer ubønnhørlig, men tiden i hodet står likevel påfallende stille. Så lenge ikke ånden svekkes, kan man fint føle seg både 14 og 18, til tross for at årringene under barken viser 70 eller 90. Innbiller jeg meg. Det får være som det vil. Mens man mer eller mindre tilfreds og lykkelig trår hjulet gjennom tunneler og mer eller mindre gylne onsdagsøyeblikk, kommer pensjonstoget stadig fortere i møte. Det gir som sagt grunn til ettertanke.

For eksempel tenker man etter om man virkelig har fått realisert de drømmer og uartikulerte villmannsprosjekter man mener og tror slumrer et sted. Og tanken på ikke å få lokalisert og gravd fram dem, kan inngi eksistensiell angst. Eller man begynner å tenke etter om tiden er moden for å telle pensjonspoeng og legge opp en møysommelig plan for hvordan man skal akkumulere ytterligere goodwill overfor dem som ruger på trygde- og pensjonssekken.

Men samtidig blir man også slått av de godene man faktisk kan se fram til, og det at det i det hele tatt fins et system som forsøker å ta vare på et slitent skinn når årringene tetner til og exitskiltet lyser. Og ideen er ikke altfor gammel. Det var nemlig i Tyskland i 1880-årene slike sosiale stønadsordninger først manifesterte seg. «Enhver som er sikret pensjon i alderdommen er langt mer tilfreds og medgjørlig enn en som mangler en slik sikkerhet», mente rikskansler Otto von Bismarck, som på denne måten prøvde å stanse sosialismens frammarsj med trygdeordninger. Selv om også jernkanslerens sosiale reformer ble oppfattet som venstrevridde i datidens Tyskland.

Etter jernkanslerens tid er trygdeordninger og pensjonsrettigheter blitt en selvsagt ting i alle liberale demokratier. I Norge med et foreløpig høydepunkt i og med innføringen av Folketrygden 1. januar 1967, den største sosiale reform i vår historie.

Nåja, nok om det. Etter å ha tenkt både etter og over og rundt og tilbake og framover, og registrert med glede at statsråd Andersen måtte gi tapt i pensjonsstriden, har jeg uansett kommet til at det er greit å vite hva man har og hvor man er og være zenbuddhistisk fornøyd med dét. Man kan gjerne drømme søte drømmer om et framtidsotium utenfor hjulet, men foreløpig er det helt ok med faste former, onsdager, syrinduft i hagen og en forestående sommer. Den store skrekken er uansett å ende som pensjonist etter den danske forfatteren Karl Kristian Steinckes definisjon: «En pensjonist er mann som ergrer seg over å miste den stillingen han har vært utilfreds med hele livet.»

Lat og lykkelig helg!