Syden er kommet til Larvik, og solen skinner på ordføreren, mens skyggene faller på Dark. I betydning: Den egentlige vinneren av den storstilte idékonkurransen om utviklingen av Indre havn ble, som arkitekt Ivar Ketilsson tidlig påpekte, Øyvind Riise Jenssen og ikke arkitektfirmaet fra hovedstaden, som fabulerte seg fram til førsteprisen på 600.000 kommunekroner med sin lekkert lyssatte modell «Connecting Larvik».

Dette blir stadig klarere etter hvert som finanskrisen fester grepet, klimaendringene sender brennende bølger med tropesol innover Bakkebyen, og stadig flere unge og eldre larvikinger flommer ut av kriker og kroker og inntar plener og parker, baner og barkrakker i det öppna landskapet fra Tollerodden til Tollboden og videre vest.

For det er en formidabel «transformasjon» som har foregått ved byens sjøfront etter at det ble rullet ut ferdigplen på asfalten, revet betong og satt inn vinduer i det gamle Pakkhuset på Vestre brygge. Plutselig koker det så med folk og fe og sosial fart og fest fra den årle morgen til den lyse natt, at man lurer på hva som egentlig har skjedd, og om dette bare er et tilfeldig blaff.

Jeg tror dugnadsoperasjonen avslører flere ting: Blant annet at det fins et ekte sug hos mange etter arenaer der aktiviteter og kreativitet kan få utfolde seg og vokse fram på egen hånd, utenfor tegnebrett og trendy tanker. Men ikke minst viser operasjon dugnad at en by trenger grønne lunger for å puste og pulsere, på samme måte som en setning trenger ordmellomrom, musikken pauser og signalbygg som Bølgen trenger et hav av rom rundt seg.

Videre viser resultatet av det hele at frykten for vintertomme ødemarker er ubegrunnet. Folk i en fjordby søker naturlig til fjorden, om det så bare er for å flanere i slaps og kulde, nikke til høyre og venstre og se hvem som har overlevd siden sist. Og om ikke det syder med håndballhalloi og skatere og musikkanlegg i den mørke årstid, så hva så?

Nå fins det fortsatt potensialer i Indre havn. Først ut er Jernbaneverket, som er villig til å hoste opp 25 millioner til en gangbru over skinnene. Kanskje ikke den optimale løsningen det, men i alle fall et forsøk på å bedre forbindelsen oppover i byen. Planene om et bibliotek og rådhus i Indre havn - de fremste symbolene på et velfungerende demokrati, samt en ytterligere utvikling av den museale virksomheten, må også pleies. Mens den «darke» drømmen om en strukturert nedbygging av arealene nord og sør for skinnene nå bør ned i skrivebordsskuffen en gang for alle og arkiveres i den fyldige mappen «Ville visjoner».

Det bør også være en viss lærdom å hente av at det er ungdommene og våre nye landsmenn som så langt har vist vei med ballen og picknick-kurven, og tatt sanden og gresset i bruk og skapt det unike ventearealet om til et spennende sosialt eksperiment. Absolutt alt som gjøres i denne byen behøver ikke å være motivert av ønsket om snarlig profitt. Det kan være god samfunnsøkonomi bare i det at folk mingler og møtes og mangfoldet får vekstvilkår.

Sånn sett er det også helt greit at «tilbudene» varierer fra kostbar oljing av kropp og hud i et feilplassert spahotell og på friserte badeparker med dusj og linjerte stier til gratissoling og sosial massasje rundt den slitne bassengkanten på Tollerodden. Det skaper dynamikk og trøkk at det fins muligheter for alt og alle til å «connecte på kryss og tvers av status og lommebok og interesser.

Men nettopp derfor er det også et beklagelig feiltrinn at kommunestyret ble rammet av solstikk og benyttet siste økt før ferien til å hamre igjennom planer om en betongvei fra Batteristranda rundt Grisebukta til Langestrand bad.

Argumentet om å føre kyststien hele veien fra Kanalkaia til Langestrand bad er forståelig, men tilgjengeligheten fins allerede i dag i rikelig monn, på sykkelstien langs Stavernsveien og ned til den avskjermede badebukten.

Det man i første rekke nå trenger i dette bildet, er det rufset bortgjemte og uberørte, de stille frisonene som ikke invaderes av kommersialisme og designet kultur.

Uansett, knall tropehelg og husk solfaktor som minst sier seks!