Det går framover. Plenen er gul som en gammel kineser, pc-en lyser game over, og tv-en tok kvelden her om dagen og Banget ut Olufsen og de 100.000 kanalene som fulgte med bredbåndinstallasjonen og det ukentlige regningsregnværet fra Canal Digital. Videre: mulige skattepenger kommer først i høst, feriepengene er brukt opp - lenge før ferien - derfor gjør det mindre at jeg likevel ikke finner passet mitt, og været skal visstnok snu til det våte og verre når frihelgen tilhører historien.

Men da kommer det til gjengjeld heldigvis godt med å vite at halve jobbstaben fremdeles er på sommerferie og slikker sol og temperert hvitvin i tropiske strøk i syd og nord. Mens den andre halvparten, inkludert undertegnede, bedriver kengurukjøring til og fra glade dager mellom fotoboksene på Stavernsveien. I et tappert, men forgjeves forsøk på å snekre levende linjer før deadline.

Dét - dvs. kenguruhoppingen - har for øvrig gått bra lenge, men her om dagen kom blinket i boksen ved Batteristranda. Men var det over eller under 60 kilometer i 50-sonen? Time will show, for forskjellen på speedometernålas posisjon er pekuniær fatal. Desto mer som EU vil kontrollere bilen innen august, og jeg lenge har registrert - men latt som ikke - at hestevrinskingen under panseret minner om alt annet enn godlyd fra friske fullblodshester. Snarere om syke stønn fra skrinne øk som for lengst har tatt fatt på oppløpssiden.

Men som sagt. Det går framover. Kroppen slafser i seg dager og uker og eter tid, og i en hvilepause mellom kirkemoro, konsertknall og galopperende utstillingshalloi synker man inn og ned i sinn og sjel og funderer over hva tid egentlig er. Og hvem som hele tiden stjeler den.

Et enkelt hverdagsfenomen som 3000 år med filosofer har grublet avansert over. Uten at det har hjulpet det spor. Det blir stadig mindre av tid, både av den absolutte og den relative, den fysiske og psykiske. Generelt sagt. Den interessante tiden er kanskje likevel ikke den fysiske eller objektive tiden, den som måles med klokken og viser at tiden går og Gjensidige består, men den psykiske. Dvs. hvordan man rent subjektivt opplever tiden. Her fins det ikke minst interessante betraktninger hos Thomas Mann i romanen Trolldomsfjellet. En fabelaktig roman om forfall og fornyelse, sykdom og erkjennelse.

Bokens hovedperson Hans Castorp kommer til sanatoriet Berghof for besøke en lungesyk venn, men da Hans skal reise igjen, tre uker senere, er han blitt så fascinert av sanatoriet og sykdommene - og ikke minst samtalene der - at han sjøl blir pasient. I syv år. Oppholdet blir en slags dannelsesreise, der den viktigste dannelsesprosessen finner sted i samtaler mellom sanatoriets beboere, hvor man drøfter temaer som sykdom, eros, åndelighet, lidelse, livet, tiden, døden, politikk og forholdet mellom kropp og sjel, og mellom biomedisin og psykoanalyse osv. Berghof er en verden utenfor verden, hevet over dagliglivet i verden under.

Nok om det, i en av samtalene om tid, filosoferer Hans seg fram til at kunsten ved å sette ned tempoet og få mer ut av tiden, få mer tidsfylde så å si, er å bryte vanen. Vanen og de rutinepregede gjøremålene gjør nemlig at tiden går fort. I motsetning til det som kan synes å være den gjengse oppfatning: at tiden går langsomt når man kjeder seg, noe man ofte gjør under den robotaktige utførelsen av vanehandlinger, mens tiden går fort når man gjør noe lystbetont. For da «glemmer man tiden», sies det.

Hans Castorp erkjenner derimot det motsatte: «Vanen betyr at tidssansen sovner eller at den i hvert fall blir svekket, og når man opplever ungdomsårene langsomt, mens derimot livet siden flykter fortere og fortere av gårde, så må det komme av at vanen får større og større makt».noterer han. Og har mye rett i det. Ta en tre ukers ferie på et nytt sted, for eksempel. Da opplever man ofte de første dagene som svært inntrykkssterke. Sinn og sanseapparat er i fullt beredskap, man er på tå hev og suger nye inntrykk som aktivt bearbeides. Etter en uke har man imidlertid funnet rytmen, lært veien til strand og stampub og kan svenskenaboens vitser for- og baklengs. Med det resultat at de tre resterende ukene suser av sted.

Men hva kan dette lære oss? Jo, som altså Mann skriver: «Vi vet at skiftende vaner, nye vaner er det eneste middel til å holde vårt liv i gang, til å friske opp på tidssansen og til å gjøre vår opplevelse av tiden yngre, kraftigere og langsommere».

Så derfor, sett i gang: kryp ut av tryggheten og sofaen og gjør noe nytt. Kom opp på tå hev, slepp deg løs på de tusen favners usikre dyp, skjerp sinn og sanser og ta kampen opp mot Tyven Tid, bryt vanen og stjel livet tilbake. Enkelt, men selvsagt alt annet enn greit, dette.

Romanen er uansett verd å lese. For eksempel i sommer. Om man bare har tid.

Svett helg.