«Adios, Hansen!» er meldingen fra typografen som følger boksen med den tilmålte spalteplassen, og det er da det endelig går brått og brutalt opp for meg. Siste dag som skråblikkende notar i byens vyrde organ er kommet.

Det som i 1995 skulle være en kort «prøve» på hvordan det var å være heltidsengasjert Hermes i øyeblikkets og lokalsamfunnets tjeneste, endte med 14 år bladfyking høyt og lavt, vidt og bredt. 14 forrykende morsomme, varierte og utrolig lærerrike år, vel å merke.

Jeg er rett nok født og flasket opp i grusgatene på Torstrand og mente jeg hadde fått med meg ett og annet da jeg flyttet i 1978, og - nokså tilfeldig - vendte hjem igjen i 1990. Men at Larvik var så fascinerende full av kriker og kroker, bakker og bakevjer, høy himmel og heftig hav, drøm og dynamikk, kultur og historie, spennende tradisjoner og mektige muligheter, ante jeg ikke. Det oppdaget jeg først da jeg måtte ut av det trygge kontoret på Borgejordet og for alvor lære barndomsbyen å kjenne.

Det har vært en pur fryd og fornøyelse all the way. Men tidvis også en så heseblesende svett og intrykkssterk erfaring at både år og hendelser nå flimrer litt på kryss og tvers over minnelerretet i hjemmekinoen. For at det har vært en av de mest begivenhetsrike epokene i nyere tid, både lokalt, nasjonalt og globalt, kan det neppe være tvil om. Tiårene før og etter millennieskiftet representerer et av de større paradigmeskiftene i min generasjon. På godt og vondt.

Nå er det selvsagt en krevende øvelse, ikke bare for en øyeblikkets referent, men også for trenede historikere, å gå inn i sin egen tid og få perspektiver og overblikk. Se hva som vil stå, hvilke endringer som er de betydningsfulle og hvilke hendelser som bidrar til å endre bevisstheten og blikket, og hvilken kunnskap og lærdom som bør bæres videre inn i framtiden.

Men noe av det jeg har sett, melder seg tydeligere enn annet. Og det som i første rekke melder seg, er nettopp de mange og voldsomme omskiftningene. En av de aller første lørdagsreportasjene mine handlet om datateknologiens muligheter og det nye mediet Internett. «Helt borti nettet», het den og var en reportasje om hvilke enorme muligheter som lå i denne teknologien. Ja, brevskrivningen kunne nå fort være over og Posten få trøbbel, mente dataeksperten jeg intervjuet, mens jeg smilte overbærende, ristet på hodet og mente det hele var rimelig surrealistisk. Og mobiltelefon, hva skulle en nå med det!

Tja, hva skulle en nå også med den, kan en undre 14 år senere. Alt mens en taster sms i hytt og vær, sender e-brev til den andre siden av kloden, leser dagens utgave av New York Times, skanner inn bildene fra siste ferietur, bestiller Sartres «Frihetens veier» fra 1949 på «antikvariat.net» og får den i posten tre dager senere, og sjekker togtidene fra Bremen til Hamburg. Men tviholder ennå sosiale tidstyv-medier som Facebook og Twitter på en armlengdes avstand.

Puh! Bare å tenke på tempoet og trøkket man toger igjennom en vanlig hverdag med er nok til å fløyte fram et arsenal med tunge tvangsnevroser. Mye er usikkert, men ett er sikkert, vi kommer alle tidsnok fram til endestasjonen.

Jeg håper det blir en stund til, og går av på en ukjent mellomstasjon i et friskt håp om å stanse tiden, skjerpe sinn og sanser, blikk og bevissthet. Tror det er sunt og riktig med jevne mellomrom.

Dessuten trenger jeg nye briller. Ikke fordi jeg er nærsynt, diagnosen sier langsynt.

Takk for meg!