Store og små gitarhelter i alle aldre og på alle nivå brukte lørdagen til å kose seg med sin store interesse.

– Vi er kjempefornøyde! Dette var over all forventning og det blir festival neste år også, det er jeg helt sikker på, sier Anders Buaas fornøyd.

Sammen med Jan Robert Myhre, Fred Ove Halvorsen og Bjørnar Martinsen har han arrangert landets første gitarfestival, som altså allerede ligger an til å bli en årlig tradisjon. Buaas forteller at de hadde fulle hus hele dagen og alle kursene var utsolgt.

– Vi hadde med oss mange frivillige som gjorde en kjempeinnsats. Det er morsomt når alt går så knirkefritt, sier Fred Ove Halvorsen.

Han er spesielt fornøyd med at de fikk presentert et bredt program med til dels svært høyt nivå.

– Det var både klassisk, jazz og tung, støyende og rask rock av høy klasse, sier Halvorsen.

Fra Sandefjord kom Christopher Haugan Lyngedal med gitaren på slep.

– Det var musikklæreren min på Bugården som anbefalte meg å dra hit. Han vet at jeg er gitarinteressert, forteller Lyngedal.

Gitaren hadde han med fordi det var tilbud om å få justering og service på gitaren med i billettprisen. Servicen var det gitarmaker Ronnie Nebelung som sto for, og det var lange køer foran den proffe gitardoktoren hele dagen.

Lyngedals gitar fikk en omgang med filen, så strengene kom litt lenger ned mot halsen.

– Dette er en rimelig gitar og det som ofte kjennetegner dem er at de ikke har fått den oppmerksomheten de trenger før de har forlatt fabrikken, forklarer Nebelung.

Han forteller at det ofte er små ting som skal til for å gi et merkbart bedre resultat.

– Det er nesten som å justere en motor, og det trenger heller ikke å ta spesielt lang tid, mener han.

I kafeen var det minikonsert med elever fra kulturskolen. En av dem som spilte var Elise Kristin Solberg. Hun har spilt gitar i fire år.

– Jeg begynte med gitar fordi jeg ville spille et instrument, og gitar virket morsomt. Det hører man jo overalt, og det er også så mye forskjellig musikk som spilles på gitar, sier hun.

Solberg spilte tre stykker på klassisk gitar, og det er klassisk gitar hun liker best, men hun syns også det er moro å spille rockemusikk.

– Da liker jeg best kjente sanger. Det er moro hvis man får til sånt man kjenner til og hører andre spille, smiler hun.

– Jeg skal i hvert fall få med meg Ronni Le Tekrø, han er god, sier trettenåringen Stian Andreassen engasjert.

Og Andreassen var ikke alene, for i Blåboksen var det stappfullt under kurset med den kjente gitaristen.

– Du må værra med hele kroppen. Du kan’ke stå stille når du speller gittar, sier Le Tekrø engasjert foran et lydhørt publikum, mens han demonstrerer ulike teknikker for å få spesiell lyd ut av gitaren.

Ved hjelp av en wah-wah-pedal får han gitaren til å høres ut som om den skratterler. Og gitaristen gjør selvsagt som han lærer bort: han ler med hele kroppen og stor åpen munn, mens han spiller.