Fredag kveld stopper Anne-Kat Hærland i Larvik med forestillingen «Gift, men ikke fanatisk». Alt hun irriterer seg over akkurat nå, får utløp når hun slipper seg løs i halvannen time.

- Forestillingen varer i 1 time og 20 minutter og er morsom, slår Anne-Kat Hærland fast. Etter å ha trukket 110.000 publikummere vet hun at hun kan skryte.

– Ingen har ringt meg og klaget. Ingen har bedt om pengene tilbake. Dessuten fikk jeg Komiprisen for denne også, så da kan jeg vel selv si at det er en morsom forestilling, prøver hun. Selv synes Hærland det er veldig gøy å le og at hun har en flott jobb når oppgaven bare er å få publikum til å le sammen med seg.

– Jeg snakker fort, og det er mange tema som dukker opp når man står stille helt alene i godt over en time. Egentlig handler det om alt som irriterer meg i øyeblikket, forklarer hun. Irritasjonene til Hærland er utgangspunktet for den humoren hun formidler.

– Det begynner ofte med irritasjon. Så ser man hvilke dumme ting folk gjør og hører det dumme de sier. Dermed blir det mye å ta av. Forestillingen «Gift, men ikke fanatisk» kom opp på Latter i 2008.

– Siden januar i fjor har jeg vært på turné, bare med et lite avbrekk sist sommer. Nå står Vestfold igjen før jeg igjen skal spille i Oslo. Larvik fredag og Sandefjord lørdag, forteller hun. Hele 260 forestillinger med forandringer underveis er det blitt.

– Det blir ikke de samme vitsene hver gang. Jeg må forandre tekstene for å være aktuell. Jeg kan jo ikke stå på scenen og prate om Moland og French i Kongo nå lenger, ler hun. Anne-Kats frekke, men aldri overfladiske komikk får publikum til både å le og tenke. Bevæpnet med sin egen irritasjon skyter hun fra hofta og sabler ned alt hun anser for å være fordummende og latterlig, går like uredd til angrep på politikere som glamourmodeller, spytter på konvensjoner og ler av meningsløs moral. Hennes totalt manglende vilje til å la noe eller noen være hellig, trekker publikum over hele landet. – Det er ikke alle kulturhus som er helt nye rundt omkring, røper Hærland og gleder seg til Bølgen.

– Det skal bli godt å komme til et sted der alt fremdeles virker, smiler hun. Anne-Kat går lenger enn de fleste, i troen på at dersom hun gjør like mye narr av seg selv som alle andre, kan ingen gjøre annet enn å le. Tilbake til Larvik kommer hun nok. Enten på en scene eller på spa, sier hun selv.