Høyre var godt representert, bl.a. med Michael Tetzschner og Torbjørn Røe Isaksen, da aksjonsgruppen Stopp Datalagringsdirektivet ble stiftet tirsdag. Gruppen er tverrpolitisk, i den grad at den favner politikere fra hele partispekteret unntatt Ap. Foreløpig sier bare Ap ja til å innføre dette EU-direktivet i det norske lovverket, KrF lander mest sannsynlig på nei-siden, og Høyre kan dermed havne i vippeposisjonen som avgjør utfallet.

Med direktivet pålegges selskapene som leverer såkalte trafikkdata, å lagre alle borgeres bruk av telefon og Internett, for at «kompetente nasjonale myndigheter» kan hente dem ut ved mistanke om alvorlig kriminalitet.

Hensiktene med direktivet er aktverdige nok. Men i sin foreliggende form virker det hele som et nytt overspill i terrorkampens tidsalder. Den utvidede tilgangen til våre telefonsamtaler, e-poster, osv. flytter - eller snarere: fjerner - noen nødvendige grenser mellom statens makt og borgernes personvern. Temaet er for alvorlig til at det kan føyses bort med maktargumentasjon av typen «kan vi redde ett barn fra et pedofilt nettverk, er det verdt det». Tunge fagmiljøer tillegger for øvrig den nye overvåkingsmuligheten minimal reell betydning i kampen mot kriminalitet.

Og ikke bare Datatilsynet, men Georg Apeneser i alle land har forent seg i kritikken mot direktivet. Et spørsmål partiene imidlertid også må forholde seg til, er følgene av et eventuelt «veto» for EØS-landet Norges forhold til EU og det markedet vi er avhengige av. Fra hold på EU-debattens nei-side avfeies hele problemstillingen som overdreven frykt. Til dette må i alle fall bemerkes at hvis stortingsflertallet hadde imøtekommet ethvert krav om å bruke reservasjonsretten, ville denne frykten ha vært høyst reell.

At enkelte trolig ser den tverrpolitiske aksjonsgruppen som et ledd i sin EU- og EØS-kamp, bør imidlertid ikke forstyrre debatten om Datalagringsdirektivets innhold. Og at Høyre venter med sitt standpunkt til forslaget fra regjeringen faktisk foreligger, er neppe kritikkverdig. Men det meste tilsier at et liberalkonservativt parti, med tradisjoner som grensevakt mellom staten og enkeltmennesket, om nødvendig håndterer direktivet som et særtilfelle og setter foten ned.