Norske myndigheter har etter alt å dømme gjort en fremragende jobb med å få frigitt journalisten Pål Refsdal. Det skal ikke ha blitt betalt løsepenger. Om de afghanske hjelperne på andre måter er lovet en mer håndfast takk, vet vi ingenting om. Det kan jo tenkes. Norge driver et utstrakt sivilt hjelpearbeid i Afghanistan.

Uansett var det ikke gratis å hjelpe Refsdal fri. Utenriksdepartementets kriseteam jobbet på døgnbasis i nesten en uke, Ambassaden i Kabul var engasjert. Det var også en av politiets eksperter på å forhandle med gisseltakere. Spørsmålet er derfor om det skal sendes regning til den reddede, eller om det er samfunnets ansvar å hjelpe folk som har satt seg selv i en vanskelig situasjon.

Refsdal er ikke den eneste nordmannen som har trengt hjelp etter helt selvforskyldt å ha havnet i trøbbel. I Kongo sitter to eventyrere tiltalt for drap. De har hatt representanter for norsk UD hos seg nesten kontinuerlig i et halvt år. Også tre unge jenter som forsøkte å smugle kokain ut av Bolivia har fått hjelp av utenrikstjenesten. Det fikk også han som klatret til topps på Mont Everest uten å ha med seg surstoff.

De har alle med velberådd hu utsatt seg selv for stor fare, og burde i prinsippet tatt konsekvensene av det. Men ikke i praksis. I praksis er ikke dette landet større enn at dets myndigheter forsøker å hjelpe også dem som egentlig ikke fortjener det. På samme måten som redningsmannskap setter egne liv i fare for å hente ut skadede fallskjermhoppere som hopper fra fjelltopper som politiet har forbudt dem å hoppe fra.

Fallskjermhopperne får visstnok en regning i posten. Det bør også andre som mot all fornuft og alle advarsler havner i uføre, og påfører samfunnet betydelige kostnader, få. De er på mange måter i samme kategori som dem som ikke vil bruke noen promiller av reisebudsjettet på en reiseforsikring, og havner på sykehus i utlandet. Det koster å ta sjanser.

Kidnappingen av Pål Refsdal ble ikke omtalt i norske medier før han var satt fri fordi familien, arbeidsgiverne og UD ba om det. Kidnappingen var omtalt i Afghanistan og nyheten plukket opp av Wikipedia og BBC, men strøket begge steder etter anmodning fra Norge. Det er i samsvar med det som etter hvert er blitt praksis i vestlige medier. Fanger blir mer verd når fangenskapet blir kjent. Det spillet har internasjonale medier sluttet å delta i.

Det er antakelig bra. For riktig nok har frie medier rett til å formidle alle vesentlige nyheter, men ingen plikt til å gjøre det til en hver tid og uavhengig av konsekvensene. Det finnes viktigere verdier enn verdien av å være først med en hver nyhet. Selv i internettets tidsalder.