Gamle bygninger forsvinner, i et tempo som bekymrer Riksantikvaren – og som er i strid med Miljøverndepartementets og Stortingets målsettinger. Og dette handler ikke først og fremst om kirker eller andre spesielle byggverk som brenner ned, noe som selvsagt er ille nok også kulturhistorisk sett. Det handler for så vidt heller ikke om brannfaren i de bygningene som står på en fredningsliste, det være seg prestegårder eller andre bygninger av spesiell verneverdi. På landsbasis anslås det per i dag å være rundt 300.000 hus som er bygd tidligere enn år 1900, uten å være kvalifisert til fredning eller vern. Beregninger fra hver enkelt kommune tilsier at antallet reduseres med mellom 1 og 1,5 prosent årlig.

Både Larvik og Lardal forsøker og ta sitt samfunnsansvar på alvor, samtidig som vi har svært oppegående historielag som er opptatt av både bevaring og vern. Samtidig har vi en svært aktiv og overvåkende lokalavdeling av Fortidsminneforeningen. «Gammelt rukkel» forandres eller rives, dels som følge av en ny bygningslov med svekket krav til vedlikehold og dermed også til å forebygge såkalt spekulativt forfall. Bybildet og «bygdebildet» endres gradvis; endog de karakteristiske røde låvene er i praksis under en høyst utstyrt avvikling.

Som den nylig tiltrådte riksantikvaren Jørn Holme påpeker, vil Norge mot slutten av dette århundret ikke ha en eneste «vanlig» bygning igjen fra 1800-tallet eller tidligere.

Målsetninger er vedtatt, som nevnt – og den allestedsnærværende Riksrevisjonen har påtalt at miljøvernminister Erik Solheims departement verken følger opp målet eller har god nok oversikt over utviklingen. Holme har et viktig poeng når han fremholder at alle kommuner må ta noen nye grep, i form av oppdaterte registre og styrket kompetanse på bygningsvernets område. Alle kommuner som ikke allerede har gjort det, må snarest lage planer for bevaring, fastslår Holme i et intervju med Dagsavisen. Holme har nok rett, også når han påpeker at dette krever politisk mot. Men motet kan være noe som igjen medfører budsjettmessige krav. for eksempel når utbyggingsplaner må endres eller forkastes. Og lokalpolitiske intensjoner, om aldri så gode, står utsatt til overfor skiftende flertall og tidens tann. Klarere retningslinjer, og trolig også tilførsel av nye ressurser fra sentralt, er nødvendig for at hver enkelte kommune skal løse oppgaven. En oppgave som består i å ta vare på noe av historien, og dermed sikre mangfoldet i det som bokstavelig talt er bildet av Norge.

I denne sammenheng kan man også se på vår kirker, ikke minst i lys av den tragiske kirkebrannen i Hønefoss nylig. Bare i Larvik mangler åtte av 8 av 14 Larvik-kirker tilstrekkelig brannvern. Dette er også en situasjon man må se i forbindelse med arkitekturvern. Og denne typen sikring kan ikke verdsettes i kroner og øre.