Hvor mange foreldre vil bli pålagt av en domstol å gi barna delt bosted etter et samlivsbrudd?

Neste uke vedtar Stortinget endringer i barneloven, og familiekomiteens leder, Gunn Karin Gjul (Ap), holder på flertallets vegne et lite oppgjør med et tradisjonsbundet regelverk som nærmest per definisjon favoriserer moren.

Likestillingen i familielivet har økt, og da må lovverket følge etter, påpeker hun i et intervju med Dagsavisen. At lovjusteringene vedtas dagen etter kvinnedagen 8. mars, kunne saktens avføde noen refleksjoner. Det kan imidlertid ikke være noen motsetning mellom denne dagens kampsaker – og at likestilling faktisk må bety likestilling for begge kjønn, om ordet skal ha mening.

Blant de mange grepene som nå gjøres i barneloven, har adgangen til å idømme delt bosted naturlig nok fått mye oppmerksomhet. Det gjenstår jo å se hvor ofte denne paragrafen vil bli tatt i bruk; hovedregelen vil fortsatt være at retten treffer et valg mellom mor og far når konflikten først er kommet så langt. Men det hører med i bildet at flere enn før velger delt løsning på frivillig basis, en utvikling som nok også kan påvirke rettspraksis.

Det er klattet på med endringer siden barneloven ble vedtatt for snart 30 år siden. Men helhetstenkningen er neppe godt nok ivaretatt.

Bidrar lovregler og økonomiske ordninger i sum til å dempe eller forsterke konfliktnivået rundt et samlivsbrudd? Etter tirsdagens mange endringsvedtak står fortsatt mye ugjort i så måte – i likestillingens navn; det kan det neppe råde tvil om. Samtidig må det jo forutsettes at lovgiver og domstoler også i fortsettelsen evner å se forbi likestillingsaspektet her, slik at hovedpersonene bringes i fokus – nemlig de barna som skal «fullbyrde dommen» ved å pendle mellom to hjem.

I noen tilfeller vil dette sikkert være den beste løsningen. Men når først voksenkonflikten har nådd et nivå hvor bare rettssalen gjenstår, kan det også være tilfeller hvor man vanskelig kan se for seg det samarbeidet som er nødvendig for at pendlingen skal være til beste for barna. At løsninger som innebærer to barneværelser og eventuelt to skoler og to vennekretser defineres som unntaket – og ikke ble lovens nye hovedregel – var i alle fall fornuftig.