Arbeidsmengden øker, også i toppledelsen i Den norske kirke. Derfor opprettes det et embete som ledende biskop, i tillegg til de elleve som bestyrer hvert sitt bispedømme. Men hvor skal den nye sjefen ha sitt kontor – i Oslo eller i Trondheim? I solid norsk tradisjon har man greid å gjøre også dette til lokaliseringsstrid, slik det vises i mediebildet i disse dager. Men det som egentlig utspiller seg, er et fremstøt for å markere at politikerne fremdeles har makt over kirken. Senterpartiet fører an for Trondheim, i tråd med sitt partiprogram og forut for regjeringens endelige beslutning.

Å lytte til kirkens egen røst, blir åpenbart mindre viktig. Så bare for å oppsummere: Kirkerådet (enstemmig), Kirkemøtet (to tredjedels flertall) og Bispemøtet (ti mot én) har valgt Oslo. I våre dager skal det godt gjøres å oppnå et klarere votum fra de øverste kirkelige organer, folkevalgte så vel som i embetslinjen.

Og begrunnelsen virker ganske lettfattelig. De kirkelige, statlige og samfunnsmessige instansene lederbispen skal samarbeide og holde kontakt med, befinner seg faktisk i landets hovedstad. I alle de år med lederfunksjonen på omgang, har uforholdsmessig mye tid gått med til Oslo-reiser.

Det er vel av samme grunn at alle sentrale instanser i landbruksnæringen holder til i Oslo, for å ta et tilfeldig valgt eksempel. Sp bedyrer at styringsiveren over kirken ikke er distriktspolitikk, men at man vil bygge på kirkens historiske røtter og åndelige kraftsentrum. Slike vurderinger skal altså ikke politikerne ta sjansen på å overlate til det kirkelige selvstyret, i statskirkeforkjemperen Sps verden.

Nidaros vil uansett danne et tyngdepunkt i kirken, og å gi det årlige kirkemøtet fast tilhold i Trondheim gir en god mulighet til å befeste posisjonen. Men det er altså praktiske hensyn – og ikke primært Olavsarven og slaget på Stiklestad – som bør avgjøre kontorvalget for lederbispen. Regjeringen bør markere at indre selvstyre er ord som har en mening og at statskirkereformen skal fremmes, og ikke forhales. Mens Nidaros-bispen Tor Singsaas vil gjøre klokt i å droppe det som nå i radio og aviser likner et forsøk på omkamp – og dermed på manglende øvelse i å forholde seg til demokratiske vedtak på egen mark.