Debatten om EUs datalagringsdirektiv preges av at konsekvensene – for Norge og nordmenn – foreløpig er uklare og omdiskuterte. Det påpeker lederen i Europabevegelsen, Paal Frisvold, som konkluderer med at mye må avklares før Norge eventuelt vedtar å slutte seg til direktivet. Klok tale fra en svoren EU-tilhenger. Men hvordan tolke en meningsmåling som viser at et knapt flertall i befolkningen nå sier ja til direktivet og færre enn én av tre nei? Den mest nærliggende forklaringen er jo at folk har latt seg overbevise av politiet og Ap-ledelsen, muligens i nevnte rekkefølge. Men noe som burde vekke bekymring, er at bare 20 prosent svarer vet ikke i målingen, som gjengis i tidsskriftet Minerva.

Direktivet vil uansett innebære nye skritt på veien mot full overvåking av hva vi bedriver med våre mobiltelefoner og pc-er. Opplegget for å lagre disse dataene selges inn som økt trygghet. Men spørsmålet som må ligge i bunnen, gjelder folks vilje til – og reflekterte ønske om – å bytte trygghet mot personlig frihet, i en skrittvis prosess med høy tilvenningsfaktor. Her ligger imidlertid også et spørsmål om retten til å kreve at alle andre skal avgi frihet for at en selv skal føle seg tryggere.

Det bryter på dypt vann i diskusjonen om den liberale rettsstatens yttergrenser. Mern en annen fersk måling, fra tanksmien Civita, forteller noe om nødvendigheten av en slik diskusjon. Ni av ti svarer at menneskerettigheter er viktig for dem, og at de må gjelde for alle land – noe Norge gjerne fremhever rundt i verden. Men i samme måling er én av tre villig til å godta det menneskerettighetsbruddet som heter tortur, for å hindre terror.

Kampen mot terror, og for den saks skyld mot organisert, alvorlig kriminalitet, er en kamp for å bevare det frie samfunn og den personlige integritet. Ett eller annet sted går det derfor en grense for hva demokratiet kan godta av forsvarsverker før det endrer karakter. Tortur for å presse frem tilståelser, ligger utvilsomt på feil side. At et flertall svarer ja til stadig nye og etter hvert nesten umerkelige skritt mot full overvåking, bør ikke tas som et signal om grenseflytting. Sett i sammenheng bør de to målingene heller stemme politikerne til ettertanke og varsomhet.