30-årige Karianne Simensen Markman har vært en av de få unge, kvinnelige politikerne i kommunestyret i Larvik. Nå har hun valgt å takke for seg. For henne har valget vært enkelt: Hun klarer ikke å kombinere rollen som småbarnsmor og aktiv deltaker i byens politiske liv. Trolig er hun ikke alene om å se disse problemene, forhåpentligvis er utfordringene for småbarnsfedrene akkurat de samme. For dessverre har Simensen Markmann vært et unntak. Altfor få unge ønsker i dag å vie sin fritid til lokalpolitikken. Og det er uheldig. For er det noe et kommunestyre skal, er det å gjenspeile befolkningen.

Tar man en titt på representantlistene til kommunestyret i Larvik, ser man at det slett ikke bare er Arbeiderpartiet som har for få unge politikere. Når Simensen Markmann for en tid trekker seg tilbake fra lokalpolitikken, stiger gjennomsnittsalderen i kommunestyret. I dag er den på 57 år.

Det er en stor arbeidsbyrde som legges på de folkevalgte. Ofte har sentrale politikere opp til tre kveldsmøter i uka. I tillegg kommer lesing av stadig større mengder sakspapirer og andre nødvendige forberedelser. Når Kommune-Norge styres av folkevalgte som har politikken i tillegg til sin vanlige jobb, betyr dette at politikken er noe langt mer enn en vanlig hobby.

Som ellers i landet, er partiene nå i full gang med å skaffe folk til nominasjonslistene. I seg selv er dette en utfordring, fordi de politiske partiene stadig får færre medlemmer. Derfor blir det heller ikke lett å sette sammen listene slik at de speiler de demokratiske idealene.

I dette bildet er representantenes alder viktig. Nærhet til saker og de problemstillingene velgergrupper er opptatt av, betyr mye. Når Carl I. Hagen nå er tilbake i politikken og stiller som ordførerkandidat for Frp i Oslo, er det liten tvil om at forholdene i pleie- og omsorgssektoren vil bli høyt prioritert. Like naturlig er det at småbarnsforeldre i politikken vil være nødvendige talerør for politikk som omhandler skole og oppvekst. En av grunnene til at det er vanskelig å lokke ungdom til velgerurnene, er at de ikke føler seg representert i det kommunestyret som skal velges. Dette kan nominasjonskomiteene gjøre noe med.

For å skape engasjement og en plattform for politisk engasjement, har man blant annet prioritert arbeidet med de kommunale ungdomsrådene. I Larvik har dette dessverre ikke gitt spesielt mange aktive politikere.

På regjeringsnivå er det satt i gang mange prosjekter for å styrke det politiske mangfoldet i folkevalgte organer. Dette for å styrke et levende lokaldemokrati. Nominasjonskomiteene bør prioritere arbeidet med å få flere unge og flere kvinner til å ta politiske verv. Dernest må forholdene legges til rette, slik at politisk virke fortsatt er mulig å kombinere med jobb og et vanlig privatliv.