1. februar gikk startskuddet for årets gaupejakt. Bare ordet setter i gang adrenalinpumpa hos mange av landets jegere, vil jeg tro. Hver kommune har som kjent fått tildelt kvoter på hvor mange gauper som skal henrettes ut ifra hensyn til bønder med sau og jegere som fortviler fordi kattedyret dessverre for dem livnærer seg av rådyrbestanden, noe som ikke kan gå upåaktet hen. De trenger jo rådyra for å dyrke sin egen jaktinteresse må du vite.

Gaupejakta her i distriktet var i år overstått knapt nok før den var kommet skikkelig i gang - takket være innsatsen fra et 40 – 50-tallsjegere som ivret etter å få oppleve litt utenomhverdagslig spenning, og høyning av sin status som jaktmenn med flere hakk, hvis man klarte å skyte ei gaupe. I tillegg blir man som oftest avbildet i avisa med jaktgeværet plassert på hodet til et blodig kadaver- som en triumferende jegers seier over villdyret. Og alltid må det avbildes på snøen med masse blod omkring, muligens for å understreke hvilken vanvittig hard og blodig kamp dette må ha vært mellom jeger og villdyr. Jeg ser aldri slike bildereportasjer når en elg, hare eller rådyr felles? Hurra for disse dyktige jegerne som klarte denne bragden å plaffe ned en familiegruppe med mor og to gaupeunger i løper av en eller to dager. Disse jegerne må sikkert være stolte og fornøyde nå vil jeg tro? Skjønt jakt i ordets rette forstand kan denne moderne gaupejakta neppe kalles! Med svære firehjulstrekkere plassert strategisk på ulike poster, utstyrt med walkietalkies, topp moderne jaktgevær med kikkertsikter og spesialtrente sporhunder (pumahunder?) som sporer opp gaupa for dem, slik at de kan omringe den og «snøre nettet» rundt dyrene- inntil man kommer på skuddhold. 40 menn mot en villkatt og dens to unger- det er det jeg kaller rått parti!!!