Ensomhet er et utbredt problem i Norge. Bare de aller sykeste får bo i fellesskap på sykehjem, andre må bo i egen bolig.

Mange gamle føler seg utrygge alene på grunn av dårlig helse, de ønsker noen rundt seg, særlig ved krise eller forverring av helsetilstanden. (De havner da ofte på sykehus selv om de ikke egentlig trenger sykehusbehandling). Noen er ustø og redde for å falle, andre glemmer mye, er tunge i pusten, spiser dårlig eller synes livet er ensomt. Jeg har hørt flere si de savner tilbudet aldershjemmene gav før i tiden.

Men også en del unge mennesker faller utenfor systemet og kunne trenge andre bomuligheter enn de har idag. Det kan dreie seg om psykiatri, ensomhet, dårlig boevne, sykdom eller annet som gjør at de fungerer dårlig alene i egen bolig.

Jeg tror veldig mange kunne hatt glede av å bo sammen i bofellesskap med felles måltider og samvær. Unge kunne hjelpe gamle, og gamle kunne bidra med livserfaring og støtte.

Folk kunne velge mellom felles samvær og å trekke seg tilbake i sitt eget rom. Sosialt og trygt.

En del av driften kunne sikres av beboerne.

Ansatte her vil få brukt arbeidstiden effektivt når det ikke er nødvendig å forflytte seg fra bolig til bolig gjennom arbeidsdagen.

Menneskene er sosiale dyr. Kan vi kombinere gamle (aldershjems-) tradisjoner med nye idéer og nytt innhold, der det skapes mening og samhold?

Det kunne vært spennende.