09.04.10Syria

Nå sitter jeg med klassen min på en skranglete buss på en humpete vei på vei mot Jordan - grensa. Dette er vår andre dag i Midtøsten og vi har allerede sett og opplevd utrolig mye. Reisen hit var lang, men problemfri. Mitt førsteinntrykk av Syria var at det var annerledes alt annet jeg noen gang har sett, i tillegg til å være veldig fattig.

Da vi slitne ankom Damaskus by kl. 05.00 om morningen, heldigvis rett etter morgenbønnen, ble vi møtt av noen høye, slitne bygninger og høye minareter overalt, alle med grønne neonlys. Den trøtte stemningen lettet allikevel litt da vi kom fram til hotellet. Det er uten tvil et av de vakreste husene jeg har sett. Det var et gammelt familiehus som lå i en litt bortgjemt og søplete gate. Søppel er noe som flyter fritt i Damaskus gater. Men gikk man da inn denne porten åpnet det seg en hemmelig oase og et herskapelig hus med en vakker uteplass. Historien til huset fascinerte meg veldig, og kan minne om boken “Huset ved Moskéen”, da det hadde vært et familiehus i generasjoner, men var nå omgjort til et hotell. Rommene var enorme og hadde mye utbroderinger og store lysekroner. Virkelig litt av et syn. Betjeningen var også kjempevennlige. Et ord som beskriver syrere; gjestfrihet!

Søvnen på trippelrommet med Ingrid og Elin ble i midlertidig kort. Etter tre timer søvn måtte vi opp for å utnytte dagen i Damaskus, og det fikk vi gjort! Dette ble en dag med ekstremt mye gåing, mer enn vi var forberedt på, så etter en hel dag i tynne sandaler verker føttene mine enda. Med mine bare ankler og legger la vi ut i byen og på grunn av alle blikkene mot bena mine følte jeg meg utrolig naken. I Norge er man uhøflig hvis man ser på puppene til jentene, i Midtøsten er man uhøflig om man ser på bena deres?

Vårt første møte med byen var intenst og spennende. Det var folk overalt, for ikke å glemme biler, inne i alle små gater og strøk. Gatene myldret av folk med frukt - og grønt - boder og støynivået var høyt. Vi slet for å holde følge med hverandre i det høye tempoet til hotelleieren blant folk og trafikk, mens det også var masse spennende å se på. Det var en fantastisk opplevelse å gå gjennom havet av liv mellom damer med skjulte ansikt og kropper og menn som eplekjekt ropte “Welcome” etter deg. Vi gikk et godt stykke i det varme været til vi kom fram til nasjonalmuseet. Dette ga meg ikke spesielt mye, jeg var utrolig trøtt, men det var greit å ha sett det. Etter museumsbesøket gikk vi til den flotte gamlebyen i Damaskus. Den er omringet av en stor romersk mur, og guiden vår, Fares, ledet oss gjennom den kjente souken. Dette var en lang gate med utallige butikker med små sidegater og smug. Det var alle mulige butikker, alt fra kjolebutikker til smakfulle krydderbutikker. Jeg kjøpte safran og ble visstnok lurt på prisen. Souken var egentlig ganske slitsom fordi det var folk og støy overalt. Ikke en kvadratmeter uten en bod eller et menneske. Men dette var en utrolig artig og intens opplevelse, og det er gøy med en ny erfaring. Som sagt, helt annerledes enn alt jeg har sett før.

Vi spiste herlig buffetlunsj på en typisk syrisk restaurant inni et trangt smug. Her fikk vi bli kjent med den syriske maten og det aller meste falt i smak, spesielt falafelringene. Etter lunsj gikk vi ned til markedet der Omayaade - moskéen ligger. Vi jentene måtte på med tildekkende grå frakker, noe som var deilig pga. vinden som var litt kjølig, men etter hvert føltes den tung, upraktisk og uhyre urettferdig. Dette gjorde nokså inntrykk på meg. Spesielt å tenke på alle damene som går rundt i det plagget hver dag, og ikke har mulighet til å ta det av når de blir lei. Muslimenes normer virker ofte helt ulogisk på oss vestlige jenter.

Inne på moskeen måtte vi ta av oss på bena på uteområdet, som var nokså enormt. Jeg gikk barbent på marmorgulvet og observerte alle familiene og ungdommene som satt ute på plassen. Det var akkurat som om de brukte det som en park. Da vi kom inn i selve moskeen, der bønnene foregår, ble det mer inntrykksrikt. Bena mine var myke mot det mønstrete teppet mens jeg så meg om i den enorme hallen. Det var en ganske mektig opplevelse, og jeg følte meg på en måte som en inntrenger. En turist som kommer der og tar meg friheten til å gjøre deres hverdag og tro om til et fascinerende turistmål. Ettermiddagsbønnen var i ferd med å begynne og alle damene var presset inn i en liten krok, mens mennene boltret seg utover hele hallen. Selv om det var bønnetid fikk jeg allikevel inntrykk av en trygg og avslappet følelse inne i moskeen. Jeg opplevde det nesten like mye som et sted hvor familier kommer sammen som et sted for gudsdyrkelse og bønn. De sterke bønneropene var så intense at jeg var nær ved å gå i bakken. Jeg var ganske lettet, og muligens litt blek, da vi kom ut.

Etter dette var det vandring i gamlebyen og vi gikk, gikk, gikk og gikk. Det var en liten lettelse da vi kom over i det gresk - katolske området. Det føltes litt mer kjent ut. Der var det bredere gater og færre folk og butikker. I tillegg føltes ikke bena mine så nakne i dette området. Egentlig er det ganske imponerende at muslimer og kristne lever så godt side om side. Vi fant omsider fram til bussen, slitne, men med utrolig mye ny lærdom og opplevelser.

Vi stoppet innom kirken der Paulus skal ha rømt fra og vår katolske guide ble meget oppglødet mens han sa “I no tell you this. You know the story”. Det kan du si til den mest frilynte folkehøgskolen i Norge?

Bussen kjørte deretter opp på et fjell som lå ved enden av Damaskus. På toppen var det en helt utrolig utsikt over hele byen. Vi kunne se alle områdene, inkludert gamlebyen. Det var bare by så langt øyet kunne se. Det definitivt en av de kuleste utsiktene jeg har sett. Nesten like kul som Top of the Rock i New York. Der stod vi i ettermiddagssolen og følte oss ganske heldige mens vi så over på de arabiske fjellene på den andre siden. Fjellene i Midtøsten er så?.. arabiske!!

Videre bar det av gårde til vårt vakre, ottomanske hotell hvor jeg fikk tatt på meg mer klær, en stor lettelse. I og med kraftig søvn - og matunderskudd det siste døgnet i tillegg til forferdelige sko, var det ikke ved spesielt godt mot at vi gikk gjennom små, mørke smug i en halvtime i saueflokk for å komme til restauranten. Det var allikevel verdt det. Restauranten lå bortgjemt, men innenfor den lille døra var det et digert lokale med flere etasjer og en stor fontene i midten. Akkurat som hotellet vårt, bare i restaurantform. Da maten endelig kom på bordet ble vi servert deilige salater og diper, avrundet med en fantastisk kyllingtallerken. Slitne stupte vi i seng i 23 - tiden etter en utrolig lang og innholdsrik dag. Syria var imponerende, men det holdt med én dag. Nå er det passkontroll ved grenseovergangen til Jordan. Spennende!

09.04.10 Jordan

Klokken er nå 20.37 fredag kveld og Ingrid, Elin og jeg ligger “lina” opp i sengene med hvert vårt lesestoff, utslitte og klare for sengen. Hotellrommet vårt her i Amman, hovedstaden i Jordan, er nydelig. Stort og rent, og har mye bedre standard enn på Europaturen i høst. Her skulle man nesten ikke tro at vi er i Midtøsten. Grenseovergangen fra Syria til Jordan tok så å si hele dagen i mye varm og dårlig buss - luft, så jeg er ganske sliten. Jordan er derimot veldig annerledes fra Syria. Det er mye mer rolig og det passer meg greit. Da vi kjørte inn mot Amman med en litt for pratsom guide på de skurrete høytalerne, fikk jeg nesten en fornemmelse av Hellas ved å se på landskapet og husene. Det var også en litt spesiell ting jeg la merke til ved trærne her; alle lener seg til venstre når de svaier i vinden. Det så ut som et helt skogsholt vinket meg velkommen inn til Jordan. Det smilte jeg litt av for meg selv. Jeg smilte også da jeg så drager på himmelen og små barn løpe rundt med dem på bakken. Nokså idyllisk!

Inntrykket av Amman er at det er renere enn Damaskus og at det er litt roligere tempo her. Allikevel, det bor 6 millioner mennesker i Jordan og 60 % bor i denne byen, som også er merkbart muslimsk. Etter en deilig middag på hotellet kjørte vi til en utkikkspost på toppen av byen. Det var solnedgang og veldig flott å se utover. Etter dette fikk vi gå fritt rundt i byen. Vi jentene prøvde å utforske downtown uten noe mer hell enn å finne masse jalla - butikker og masse innpåslitne menn. Det var ikke noe spesielt å se her, så vi kjøpte noen bananer på et koselig marked og tok taxi hjem for 20 kr. Ikke verst. Nå gleder jeg meg til Petra!

Ps. I natt sover jeg med ørepropper. Våknet grytidlig av bønnerop i morges.

11.04.10Dødehavet, Petra og Aqaba

Dette har vært to fantastiske og innholdsrike dager. På tross av to arrogante, ansvarsløse og udedikerte reiseledere og en altfor slitsom guide har disse dagene vært akkurat det jeg trengte fysisk og psykisk. Vi begynte dagen vår ved et slags resort ved Dødehavet, kalt Amman Beach. Vi kom tidlig om morningen og hadde hele stedet for oss selv. Dette var et nydelig sted med basseng, beige fliser, butikker og restauranter og best av alt; Dødehavet med strand og leire. Jeg kan ikke beskrive hvor godt det føltes med myk vind på armene og den deilige sola. Dødehavet var sykt! Og vakkert. Det føltes ut som man badet i olivenolje og man lå som en liten dupp i vannet. Det var umulig å dykke, ikke at jeg prøvde heller. Noen gjorde det, og de så ingenting resten av den dagen. Vi måtte selvsagt også prøve den berømte leiren, som visstnok skal utføre mirakler mer huden. Etter soling og lunsj fortsatte ferden mot Petra. Selv kunne jeg gjerne vært i Dødehavet hele dagen og duppet i 25 grader.

Bussturen til Petra tok litt lenger tid enn forventet fordi guiden vår absolutt skulle vise oss diverse utsikter. Litt komisk da, med så engasjerte mennesker. Vi kom derfor ikke fram til Petra før i 17 - tiden og da måtte vi bare løpe gjennom arkeologimiraklet uten mye tid til å verken drøfte, fantasere eller observere. Det var allikevel spennende å gå gjennom det som for tusenvis av år siden har vært en velfungerende by, med mennesker boende i grotter. Noen red på esler og kameler, men jeg valgte å gå. Det var nok en turistfelle da det kostet nesten 300 kr for 500 m med kamelridning. Da ruten gjennom Petra var ferdig fortsatte vi å gå opp gjennom fjellene i en drøy halvtime med ettermiddagssol for å komme fram til beduinleiren. Det var en fysisk slitsom tur, men det var godt å få brukt kroppen. Da vi kom fram til leiren var det nesten blitt mørkt. Det var helt utrolig å være der. Her, i hulen og utenfor, var det en familie på ca. 10 personer som bodde. Kun et lite rom. Mannen i huset bodde her med sine to koner og mange barn. Helt utrolig!

Noen av oss jentene hilste på konene som satt på betonggulvet i hulen og lagde mat til en hel hær. Jeg ble raskt kjent med de yngste jentene i huset, som tydeligvis var vant til å ha besøk. De het Qheida og Chasara og var åtte og ti år. De ble tydelig fascinert av vårt hvite ytre og blonde hår, og jeg knyttet meg veldig til dem. Vi fikk deilig middag, orientalsk rett med kylling og ris og spiste dette felles rundt teppet.

Senere på kvelden tok faren fram luten og spilte sammen med barna sine. Rytmen var så vanskelig at ingen klarte å klappe takta. Til og med ikke vi som har gått musikklinja. Arabisk musikk er faktisk utrolig kompleks og avansert. Så var det dans og alle ble med. Stemningen var på topp i klassen og det er en av de få gangene jeg virkelig har følt at vi har hatt en samhold. Jeg tror vi hadde godt av det alle sammen. Det var så morsomt og inspirerende å se hvor lite disse menneskene har, men hvor mye lek og moro de lager likevel. Absolutt en tankevekker. Det er så rart å tenke på Qheida, som ikke slapp meg ut av de små brune hendene sine et sekund, at hun om noen år kommer til å være en eller annens kone nummer to eller tre med slør over det svarte, vakre håret hennes, sittende på kjøkkenet og kutte agurk. Vil hun bli lykkelig sånn? Det håper jeg virkelig. Lykke for dem er nødvendigvis ikke lykke for oss, og det er egentlig en betryggende tanke. Jeg ga henne armbåndet mitt som hun hadde fiklet med hele kvelden, og hun ga meg en kjeks. Hva den kjeksen betyr for henne aner jeg ikke, men den smakte utrolig godt.

Beduinmenneskene var absolutt, som det står i bøkene, utrolig gjestfrie og åpne. Barna var oppegående, smarte, interesserte og sjenerøse. Jeg lekte for eksempel “Stein, saks, papir” med 10 - åringen Ahmed i en time, bare fordi han ville lære seg noe norsk. Jeg trodde også at jeg hadde mistet sekken min, og det ble et oppstyr uten like. De ble så stressa og fortvilet. Jeg følte meg bra dum da. Hoho! Heldigvis kom den til rette fort.

Da det var leggetid ble klassen vår plassert på madrasser utenfor hulen. Det var bekmørkt og utallige stjerner på himmelen, deriblant Far. Han finner jeg alltid. Det var så utrolig vakkert! Da var tanken på Norge så langt borte og føltes nokså overfladisk. Ørkenluften var varm hele natten og det ble ikke særlig mye søvn, men jeg ville ikke byttet det bort for alt i verden.

Morningen etter, etter nydelig frokost og den beste teen jeg har smakt, la vi ut på tur i ørkenen igjen. Denne gangen til en landsby på toppen av et høyt fjell. Det blir bare varmere og varmere, så det var trykkende temperatur å gå i. Vi gikk opp en lang, bratt og svingete bakke og det var fantastisk da jeg og Ingeborg var de første til å nå toppen. Godt å få brukt Bjørnstad - bena mine litt ?

Neste stopp på programmet var ørkenkjøring. Dette var også en sykt kul opplevelse. Vi hadde en 14 - åring som sjåfør av en skranglete jeep med åpent tak og sitteplasser bak, mens vi dura i full fart gjennom den røde ørkensanden i en intens varme. Landskapet var fantastisk og mektig. Minnet litt om Løvenes Konge faktisk.

Etter ørkenturen bar turen videre sør. Denne gangen til Aqaba, som ligger ved Rødehavsbukten. Elin og jeg var ivrige etter strandlivet, men det var et stykke fra hotellet, så vi tok heller en dukkert i hotellbassenget. Resten av kvelden gikk til utforsking av Aqaba, men også her var det overraskende lite å utforske. Vi drakk limonade på en koselig kafé og tok tidlig kvelden. Deilig! Nå skal jeg sove bort halsvondten min og gjøre meg klar for Israel. God natt! ?

12.04.10Grenseovergang til Israel

Tidlig opp etter en god natt søvn. Grensa ved Eilat i Israel ligger rett ved hotellet vårt, heldigvis. Jeg begynner å bli sliten av busskjøring. Jeg kom veldig greit inn i Israel, men nå venter vi på stakkars Torbjørn som er i avhør pga. Libanonturen hans tidligere i vinter. Veldig firkanta.. Men her på grensa er det faktisk overraskende koselig. Nå sitter jeg på en koselig benk med bare føtter på hellesteiner og blomsterbed ved siden av meg. Tenke seg til! Jeg gleder meg veldig til de neste dagene, jeg har faktisk sommerfugler i magen. Guriland, så spennende dette skal bli. Og sola, let me tell you, setter jeg umåtelig stor pris på.

Snakkes i kveld.

Ps. Jeg er lei av buffet!

12.04.10 Mandag i Israel

Grenseventinga tok plutselig syv timer, det kan mine solbrente legger og nese bevise. Men egentlig var det ok. I dag var det uansett ikke noe vi skulle rekke. Israel er prikk likt som Jordan, naturlig nok. Menneskene og sanitære forhold (mat, do osv.) er helt forskjellig, også naturlig nok og heldigvis. Greit å slippe å gå på do på hull i bakken. Bussturen fra grensa i Eilat til Jerusalem tok rundt fire timer. Jeg ble skikkelig bilsyk og sliten. Hotellet vi skal bo på nå ligger i Øst - Jerusalem, der palestinerne holder til. Det føler jeg meg fortrolig med. Allikevel gjør hele den tilspissede konflikten i landet her at jeg ikke føler meg helt trygg. Det håper jeg bare er en tilvenningsfase, og at det kjennes skummelt fordi det er nytt. Vi har hittil ikke sett noen form for situasjoner den første kvelden. Tvert i mot ser Jerusalem ut som en sivilisert og moderne by. Det er egentlig ganske sykt å tenke på at vi er her i det hele tatt. Kanskje det ikke vil gå helt opp for meg før vi er hjemme igjen. Vi har noen ganske spennende opplevelser i vente og jeg håper alt vil gi inntrykk.

For øvrig er hotellet vårt fantastisk stygt og uhyggelig til noen av jentenes store fortvilelse. Det ser virkelig ut som en bunkers, men heldigvis er jeg ikke spesielt nøye på sånt, så for min del går det fint. Mamma ringte meg i stad etter en sutrete melding fra sin datter, så da felte jeg litt tårer og fikk ut litt gørr, så nå går det mye bedre.

I kveld har Daniel (stipendiat) vist oss gamlebyen som kan minne om en litt roligere versjon av souken i Damaskus. Her trivdes jeg virkelig fra første stund. Vi spiste deilig pizza og jeg drakk to kopper med minte - te (teen her er helt fantastisk). Halsen min føles som en motorsag, og jeg håper jeg slipper og bli syk.

Prisene i Israel er overraskende dyre. Det er nesten som Norge, og det er litt merkelig. Det er også rart å hele tiden måtte forholde seg til om folk er palestinere eller jøder. Det virker så merkelig å møtte endre hele oppførselen vår ut i fra hva de vi snakker med tror på.

I morgen er det tidlig opp på mur - tur og Ramallah. Jeg er spent!

13.04.10Tirsdag i Israel

Fra denne dag av vet jeg at en del av meg er forandret.

Vi møtte vår guide, Abu Hasan, som skulle vise oss muren og Ramallah. Dette er en vestlig kar med godt humør og snille øyne, for ikke å glemme et stort afrohår.

Fra kl. 09.30 - 16.00 rakk han å vise oss:

- Muren (fra forskjellige steder og vinkler)

- Hjemmelaget kristen iskrem, som de kaller det (NAM)

- Ramallah

- Jødiske bosetninger

- Yasir Arafats grav

- Utsikten over Jerusalem (postkort - vakkert)

- En midlertidig palestinsk flyktningleir som fortsatt er i bruk (fra 1967)

- En palestinsk familie i Sheik Jarha, som var blitt kastet ut av huset sitt av jødiske bosettere, og bodde nå i telt utenfor huset sitt.

- Checkpoints

- En spennende dokumentar om Jerusalem

- Sishkebab

- Galskap, ondskap og umenneskelighet

Dette har vært en av de rareste dagene i mitt liv, i hvert fall en av de mest inntrykksrike. Det tar liksom aldri slutt her heller, på inntrykksiden altså. I det jeg skriver hører jeg skudd utenfor hotellvinduet mitt. Og selv om jeg vet at det ikke er farlig for meg, synes jeg det er ekkelt. I stad var Elin, Ingrid og jeg i souken i gamlebyen og da så vi en ekkel slåsskamp. En jøde kom forbi butikken til en palestiner og den unge jødiske mannen spyttet palestineren i ansiktet mens han gikk forbi. Det endte med at hele den gaten vi stod i plutselig var en slåsskamp og med tanke på de kjepphøye væpnende soldatene som vandrer rundt var ikke dette en trivelig situasjon. Vi gikk raskt bort og så ikke hva som skjedde senere.

Abu viste oss i dag en familie i Ramallah som hadde to hus. Ett på hver side av gaten. De er palestinere. Da vi kom dit var det overvåkningskameraer, israelske flagg og gitter rundt det største av de to husene. Det var altså blitt okkupert. Huset over gaten var lite og hvitt med en lekeplass i hagen. Inne på plassen var det et slags telt/presening rett ved siden av huset og bemanning fra EAPPI. Inne i huset var en ortodoks jødisk familie. De går i dress og hatt og har skjegg og tvinnede fletter ved ørene. Faren i huset, den jødiske, brydde seg ikke særlig mye om at vi kom og fortsatte med å rense maskingeværet sitt. Den palestinske familien på ca. fem voksne/gamle mennesker bodde på tynne madrasser i teltet. Utenfor sitt eget hus som israelere bare tok seg retten til å overta. Palestinerne presset hele gruppa inn i det lille teltet og vi ble til og med servert kaffe. Familien smilte til oss og tok oss i hånden. De var ved sjokkerende godt mot til å ha blitt kastet ut av teltet og angrepet sytten (!!!) ganger. Smilene og håpet i øynene deres var så utrolig rørende, og det var få som klarte å beherske tårene.

Det er så mange sider ved ting her at det følelsesmessig får meg helt på tur. Jeg synes det er grusomt at jødene presser maktesløse palestinere ut av hjemmene deres, bygge en mur for å presse dem ut av Jerusalem og inn på Vestbredden, ta fra dem rettighetene deres, behandle dem som dyr, ydmyke dem og i verste tilfeller drepe dem. Hvor kommer dette hatet fra? Jødene som ble forfulgt og slaktet under 2. Verdenskrig tar nå tilbake med samme mynt. Ikke minst bruker de denne hendelsen til å rettferdiggjøre seg selv og det de nå gjør mot arabere og palestinere. Logikken der er for meg helt uforståelig. Det er rasisme, Aphartheid og Berlinmur på én gang. Så kan man spørre seg selv om hvor stor del av den jødiske befolkningen som støtter dette og hvor mange som er i mot. Gjelder disse handlingene bare ekstremister? I så fall finnes det mange av dem, sånn som vi har fått oppleve i dag.

Jeg hater det hatet jeg får mot israelere og jødene, for det hjelper jo lite, og jeg hater den hjelpeløse følelsen av at så mange mennesker må lide. På den annen side rørte det meg så veldig å se disse EAPPI - arbeiderne bare sitte der dag ut og dag inn med den palestinske familien. På tross av fysiske og psykiske angrep. Stødig som en klippe.

Jeg synes det er grusomt å tenke på alle disse barna, palestinske og jødiske, som vokser opp i dette hatet. Når jeg var der i dag tenkte jeg faktisk; “Er det rart at man sprenger seg i lufta?” Abu fikk oss til å forstå at noen ganger føler folk at det er siste utvei, rop om hjelp fra et verdenssamfunn som gjør overraskende lite for løsningen av denne konflikten. Til og med løftegiverne Obama og FN lukker øynene, eller gir tomme advarsler til Israel.

Mange palestinere bruker halvannen time på å komme seg en sted som uten muren er et halvt minutts gange unna. Da må de også gjennom flere checkpoints, som jeg kan bekrefte er en ekkel opplevelse. De får begrenset vanntilførsel, mister rettigheter, mister skolegang, mister muligheten til å dra noe annet sted, mister da verdigheten, mister håpet og troen på seg selv. Barn vokser opp i en “midlertidig” flyktningsleir fra 1960 - tallet med elendige forhold. De lærer seg vold, sinne og aggressivitet. De blir derfor hva vi ser på dem som “terrorister”. Fordi de alltid har blitt terrorisert og undertrykket og finner ofte ikke andre utveier enn vold. Kan du klandre dem? Kan du lære dem å tro på fred, respekt og likeverd uten midlene til å få det til? Svaret er nei. De kan ikke reise seg fra asken.

Jødene, på den annen side, har lært å tro på religionen sin. At Israel alltid har vært lovet bort til jødene, og den fortjener de å ha for seg selv. Koste hva det koste vil. Og det koster, men ikke for dem. Israelere i Jerusalem og omegn kan gjøre så å si hva de vil helt uten straff, og derfor gjør de det også. De trakasserer og angriper palestinere på det groveste. Abu fortalte at ofte ber de israelske myndighetene om at palestinske familier må ødelegge huset sitt med sine egne hender fordi de nå er på ulovlig jord, israelsk. Om de nekter kommer det en bulldozer og river ned hjemmet, som den palestinske familien da må betale for. Palestinere blir tvunget til slavearbeid for å bygge nye bosetninger, uten betaling. Om de nekter blir de fratatt alle de få rettighetene de har. Dette gjelder da spesielt rettigheter ang. å komme seg steder. Byggingen av muren og den stadige utvidelsen hevder de er av sikkerhetsgrunner og splitter hus, familier og landsbyer for å gjøre dem en del av Vestbredden. Spesielt for å presse palestinere ut av Jerusalem. Jødene mener at Jerusalem kun tilhører dem, selv om det er flertall av kristne og muslimske helligdommer der.

Jeg begriper ikke hvordan verden kan stå å se på en slik situasjon i år 2010. Bør vi ikke ha kommet lenger? Jeg synes også det er forunderlig at man ikke lærer noe om denne situasjonen i norske skoler, men man fokuserer masse på 1. og 2. Verdenskrig. Og hvordan kan jødene presse ut et folk som har vært der i generasjoner, ut av en hovedstad som er like hellig for jødedom, kristendom og islam. Jerusalem er tydeligvis hjertet av konflikten og må løses først. Men det er sant som det er sagt, en konflikt kan sjeldent løses uten vilje.

Vestlige medier, virker det som, klarer å skjule denne situasjonen ganske bra. Jeg ante veldig lite om dette før jeg kom hit..

Sitat Abu Hasan: “Når dere kommer hit som turister fra et annet land i noen dager har dere flere rettigheter og kan bevege dere mer fritt enn det vi som er herfra kan”.

Jeg synes allikevel at på tross av tro, religion eller politisk overbevisning at alle mennesker her i verden blir født med et etisk ansvar. Om å være menneskelige mot hverandre samme hvor forskjellige man er. Om ikke hyggelig engang, så i det minste menneskelig. Jeg blir så skuffet når jeg oppdager at tilfellet i Jerusalem er helt det motsatte. Det virker så meningsløst på meg, alt sammen.

Senere på dagen trengte vi alle en pause fra den sterke frustrasjonen og sinnet vi hadde fått kjent på i løpet av dagen. Vi tok oss en tur til Vest - Jerusalem (jødenes område) og der var det enorme kontraster til det sjarmerende og kaotiske øst. I vest var det fine rikmannsgater fylt av dyre motebutikker. Det var som å gå i hvilket som helst vestlig land. Veldig rart..

Det var uansett godt å kjenne litt på noe mer vestlig og velkjente ting, selv om israelerne stort sett gir dårlig service, er sure, uhøflige og innadvendte. Palestinerne er helt det motsatte og litt for mye også. Det blir så mange kontraster.

Denne dagen har jeg i hvert fall blitt mye klokere og jeg har fått mye ny kunnskap bare i dag og Palestina har definitivt min støtte. Troen er tydeligvis alt de har igjen, i hvert fall sier de det, og når jeg kommer hjem skal jeg finne en måte å engasjere meg på. Det er vi alle enige om.

14.04.10Tel Aviv

Dette har blitt en natt med lite søvn. Jeg er rett og slett blitt syk. Fysj! I dag tok vi tidlig buss til Israels hovedstad Tel Aviv, som ligger ved Middelhavet. Dette var selvfølgelig mini - Europa. En typisk middelhavsby med palmetrær, lang sandstrand og et moderne byliv. Israelske flagg så man overalt. På biler, på butikkdører, til og med mennesker hadde kledd seg ut som israelske flagg.

Vi fikk et par timer til rådighet før møtet med Den norske ambassaden, noe jeg synes var unødvendig. Mer shopping trenger vi egentlig ikke. Det blir litt overfladisk akkurat nå. I tillegg er det svindyrt her.

Besøket på ambassaden ble for min del preget av to brukte pakker med klinex på under en time. Good times! Men det var nokså interessant å høre på en norsk diplomats syn på konflikten her. Han kan jo ikke vike unna Utenriksdepartementets meninger, så han var litt nølende og uklar. Jeg kunne aldri vært tålmodig nok til å være diplomat. Han fikk en del direkte spørsmål av oss, som nå var ekstra glødende og engasjerte, men han svarte for det meste unnvikende. Politikere altså.

Vi fikk et par timer på stranden i Tel Aviv og det var deilig å ligge med føttene i den varme sanden og sola i ansiktet. Jeg dyppet bena så vidt i det kjære Middelhavet, men det ga meg ikke akkurat en varm velkomst.

Tilbake i Jerusalem tuslet vi rundt i gamlebyen og jeg kjøpte meg en fin grønn ring.

15.04.10Sick in tha holy land

“Shalom Y’all” stod det på et skilt i souken i dag. Fantastisk morsomt!

I dag har Elin og jeg blitt hjemme på hotellet. Det stod mellom å dra på en åtte timers lang busstur til Golanhøydene og bli på hotellet og bli frisk. Det ble det siste. I dag har vi lest på nettet at det har vært en vulkan på Island og at flytrafikken nå er stengt. Håper vi slipper å vente.

Etter at de andre hadde dratt og noen timer ekstra søvn, gikk Elin og jeg ut for å kjøpe frokost. Vi fant en koselig liten kafé - kiosk rett ved hotellet vårt med en hyggelig og eldre palestiner bak kassen. Han lagde deilig roastbeef - sandwich til oss og ferskpresset appelsinjuice. Da jeg var fortalte at jeg var syk lagde han en “spescial juice” til meg bestående av appelsin, grapefrukt og sitron. I tillegg fikk jeg ren ingefærsaft. Litt av en vitamin c - bombe! Og alt dette fikk vi helt gratis. Det hjalp også. Vi kom i snakk med denne søte mannen, og vi fortalte han om turen vår og hva vi hadde sett. Han fortalte oss om jobben, familien og hvordan det er å være palestiner i Jerusalem. Vi satt der i over en time og vi var begge enige om at vi var veldig glade for å ha møtt han. En helt vanlig palestiner i Jerusalem.

Vi tuslet litt rundt, orienterte oss om religionsinndelingen i gamlebyen, ble rundlurt av en gammel mann, prøvde forgjeves å komme inn på Al Aqsa - moskeen (stengt for turister) og spiste lunsj i vest. Det er helt utrolig hvor sure og lite serviceinnstilte de er her. Heldigvis ler vi bare av det.

På vei tilbake til hotellet stoppet jeg opp for å tenke over noe. Øst - og Vest - Jerusalem har en slakk bakke mellom seg, men det er bokstavelig talt som to helt forskjellig verdener. Det er som tatt ut av en film.

16.04.10 Fredagsnytt

I dag har vi opplevd utrolig mye igjen. Det er så pussig, alt kommer gjerne på én gang. I dag har vi:

- Vært i Betlehem og besøkt fødselskirken til Jesus

- Vært i flyktningsleiren, Deheisha

- Vært i Hebron, hos TIPH

- Fått beskjed om at vi må bli her på ubestemt tid

- Gått hverandre på nervene

- Funnet en perle av en restaurant rett ved hotellet vårt, som reiselederne til nå har klart å holde for seg selv. For noen luringer. Her pleier nemlig utdanningsministeren, som også er askefast, og Sissel Wold å ta fredagspilsen. Kult! Vi kom i snakk med dem og fortalte dem om turen vår, som de syntes hørtes veldig bra ut. Topp mat og herlig stemning.

Betlehem

Var langt fra det jeg hadde sett for meg. Det var skittent, søplete og forlatt. Det ser ikke akkurat ut som stedet der den mest sentrale Bibel - skikkelsen er født. Allikevel hadde det sin sjarm med beige hus, lyseblå karmer, palmer og blomster. Det er helt sikkert en by med massevis av potensialet, men i og med at byen ligger på Vestbredden er ikke utsiktene særlig gode. Fødselskirken var stappfull av gale turister som presset seg fram, så vi fikk ikke sett fødselsstedet. Vi satt oss heller på en restaurant og spiste kyllingsuppe.

Deheisha

Er en flyktningsleir utenfor Betlehem. På denne turen var jeg mest opptatt av å ikke dø av varme og mangel på vann og mat. Mannen fra leiren som skulle guide oss var nesten en time forsinket og da var vi allerede sent ute til TIPH. Arabere og tid altså. Så hadde han ingen særlig forståelse for tidsklemma vår og begynte fort og dra oss med rundt i leiren, mens han fortalte om Palestinas historie, som vi nevnte at vi hadde hørt et par ganger før i løpet av turen. Dette var han for øvrig ikke interessert i. Der merket jeg at det var for mye program. Den lille runde mannen som kunne svensk fortalte i hvert fall om flyktningsleiren og det gjør selvfølgelig inntrykk når man ser en hel landsby i fattigdom. Uten skikkelig tilførsel på mat eller vann. Israelske myndigheter kjører noen biler med det nødvendige litt når de føler for det. Noen ganger flere ganger i måneden, noen ganger ikke på tre måneder. Så uten hjelpen de får fra UNRWA hadde de aldri overlevd. Det som gjorde mest inntrykk var alle barna som løp rundt i gatene, uten noen lekeplass eller sted de kunne være. De tigget ivrig og kastet småsteiner etter oss hvis ikke ga dem noe. De løper rundt med lekepistoler helt ned i fireårsalderen og lærer tydeligvis vold i en ung alder. Det der er en ond sirkel.

Hebron

Det er noen ting her i verden jeg tror det er vanskelig for en norsk 20 - åring å forestille seg. Hebron er et sånt sted. Det var nesten som å komme til en iscenesatt filminnspilling. Det var skremmende og absurd på én gang. Opplevelsen av å være der var virkelig skummel.

Besøket vårt i Hebron begynte på kvarteret til TIPH (Temporary International Presence in Hebron) Da vi var hos observatørstyrken, litt utenfor bykjernen, var det lite som tydet på en overdreven elendighet, og jeg klarte ikke helt lage meg noen forestilling på hvordan det ville være der. Det tror jeg var like greit. Besøket hos TIPH begynte med en presentasjon av deres arbeid i Hebron. Det var veldig interessant. Jeg synes det er så sykt imponerende med nordmenn som kan arabisk. Jeg synes faktisk at det hørtes så interessant ut at jeg kunne tenke meg en jobb der i framtiden. Det var før jeg så det. Minibussen vår fulgte TIPH - bilen gjennom smale og ekstremt bratte bakker ned til byen. Vi hadde ikke så mye som kommet ut av bussen før vi så å si ble overfalt av palestinske barn som var ute etter å selge oss et eller annet billig Palestina - propaganda. De ga seg faktisk ikke før rundturen var over og vi hadde satt oss i bussen igjen. Litt artig, mest slitsomt.

Turen vår begynte gjennom souken i Hebron. Det var rett og slett creepy. Det var akkurat som om noe lå og ulmet under overflaten og noe drastisk kunne skje når som helst. Og sånn er det jo for de som bor der også. Ikke det at jeg skjønner hvordan noen kan bo på et sånt gudsforlatt sted. Guiden vår fra TIPH hadde flere stopp på programmet som hun skulle vise oss. På et av stedene, en liten gate inne i souken, fikk vi beskjed om å løpe inn til veggen. Det, fortalte hun, var fordi jødiske bosetninger pleide å kaste stein på alle som gikk der. Steiner, store som murstein, urin, varmt vann, syre, alt hardt pleide de og kaste. Flere ganger daglig. Den palestinske familien som bodde rett ved var blitt så trakassert av jødene at de hadde fått enorme fysiske og psykiske skader. Den yngste gutten var blitt blind fordi det siste påfunnet i forrige uke var å kaste en sofa på dem.. Det var ikke veldig mye igjen av den halve sofaen som lå på bakken ved siden av oss. Følelsen dette ga meg var en blanding av frykt, ondskap og fullstendig galskap. Allerede der fikk jeg lyst til å løpe min vei. Jeg er ikke verdens største tøffing, men der var de fleste ganske redde.

Videre gjennom souken la vi merke til gitteret som lå over gaten. Gitteret var fullt av store steiner og alle slags harde metaller. Alt var stengt der, siden det var fredag, selv om jeg tviler på at det er stort annerledes på en vanlig dag.

Unntatt én butikk på hjørnet var alt stengt. Der stod det en mann som solgte hjemmelagde Palestina - skjerf. Jeg kjøpte tre stykker. Lettelsen ved kjøpet og få tankene over på noe annet ble i midlertidig brutt da vi fikk masse varmt vann i hodet av en jødisk bosetter i etasjen over. Jeg fikk hjertet i halsen bare ved absurdheten at noen virkelig gidder å gjøre noe sånt. “Æsj, nå ble skjerfene mine våte”, klaget jeg. “Velkommen til Hebron”, svarte guiden med et litt ironisk smil.

De palestinske ungguttene som trofast fulgte oss og tvang på oss billige varer var tydelig fornærmet over at vi hadde handlet hos mannen med skjerf og ikke av dem, og en av dem ble så sur på meg at han ropte gjentatte ganger “Israel - lover, Israel - lover”.

Det var frustrerende, det er jo langt fra sannheten, men hvordan skal han vite det?

En annen merkelig opplevelse i souken var da to amerikanske jødiske jenter med fotside skjørt og søte smil spurte guiden vår om hun kunne gi dem en guide rundt i byen. Da tenker jeg; synes dere virkelig det er koselig her? Fin by å utforske? Ser de virkelig ikke galskapen rundt dem? En del av meg begynner å tro at alle jødiske bosettere har et slør over øynene som de er redd for å rive av seg.

Vi var ganske letta da vi var vel ute av souken. Souken er en del av H2 (israelsk område), men Palestinere får bo der, derav all volden. Ute i H1 (palestinsk område) måtte vi gjennom et checkpoint og passkontroll over til de jødiske bosetningene. Soldatene var kjepphøye og tungt bevæpna, og vi måtte vente en stund før vi kom oss videre, bare for at de skulle få leke skumle ovenfor oss.

Videre fikk vi se en palestinsk skole midt blant bosetningene. Guiden fortalte om at barna som går på denne skolen blir trakassert på det groveste av barn og voksne på vei til skolen. Selv om de israelske soldatene er påbelagt det, gjør de ingenting med det. Ved et hus rett nedenfor skolen stod det på en port “Gas the arabs”. Altså, er det en ting jødene på grusomme vis fikk erfare under 2. Verdenskrig, så må det vel ha vært at den ondskap som ble påført dem aldri må få se jordens overflate igjen. Det tjener bare til smerte og elendighet. Og her er de, ikke mer enn 70 år etterpå og påfører andre akkurat det samme. Hva sier det om mennesker? Jeg er søren meg glad for at det bare er Israel de vil ha, og ikke hele verden. Men igjen, hvis de prøvde seg på andre land. Kanskje verden da hadde våknet opp og gjort noe med saken.

På de forskjellige stedene vi stoppet opp fortalte guiden vår om jøder og Palestinere som hadde blitt drept. Det er for meg fortsatt helt utrolig at noen kan bo i Hebron. For meg så det ut som helvete på jord. Palestinere har til og med sitt eget fortau som de må gå på.

Da vi kom fram til Abraham moskeen, som er både en moské og en synagoge og grunnen til at både jøder og palestinere bor der, ble vi fortalt at Palestinere må gjennom tre sikkerhetskontroller for å få komme inn til moskeen. Jødene har ingen. På tross av at det var en jøde som skapte massakren der i 1994. Jævlig fair.

Jeg synes alle palestina - skeptikere burde ta seg en tur til Hebron. TIPH - guiden vår hevdet at dette var verre enn Apartheid, og jeg kunne ikke vært mer enig.

17.04.101. Askedag

Nå er det lørdag i Tel Aviv og vi skulle egentlig vært hjemme nå. Det begynner også å spøke for hjemreisen vår på mandag. Israel er så fullt av kontraster at det begynner å bli nok inntrykk nå. Overalt hvor vi går som ikke er palestinske områder, spør jeg meg selv;

“ Hvordan kan dere gå der på gata med hunden din, ligge på stranda, være med venner når en av verdens største menneskerettighetsforbrytelser skjer en halvtimes kjøretur unna? Hva slags mennesker kan dere være? Annerledes enn meg?”

Det er en helt utrolig frustrerende følelse. Vi har ikke fått snakket med en helt vanlig israeler om dette sånn offisielt og vi er litt redde for å spørre også. De som har våget seg ut på det har stort sett fått sure kommentarer tilbake.

Dette har vært en vakker dag på stranden i Tel Aviv. Daniel, Ida og jeg har ligget her siden i morges og vi har jammen meg fått utnytta dagen i sola og i Middelhavet. Nå er det kveldssol og stranden er snart tømt. Nå skal vi spise middag (bagel med skinke og pesto) og så er den første ventedagen over. Det gjør meg lite så lenge vi får være på stranda og slappe av. Ellers merker jeg at jeg gjerne vil komme meg vekk herfra. Det føles så rart å ligge på en nydelig strand ved Middelhavet i et land og med et folk du ikke har et godt inntrykk av.

Ps. Israelske ungdommer pleier å ha med seg maskingeværene sine på stranda. Lurt!

18.04.102. Askedag

I dag, søndag, har vi vært håpefulle om å få dra hjem i morgen. I dag har vi igjen dratt til Tel Aviv, det er ca. en times kjøretur fra Jerusalem. Det var ikke like fint vær i dag, men det var allikevel deilig å ligge på stranda uten å gjøre så mye.

Tilbake til hotellet fikk vi vite at vi må bli her til lørdag. Det er nesten litt absurd, for jeg er så utrolig klar for å dra hjem. Hva skal vi gjøre i ytterligere fem dager til? Jeg tviler virkelig på at reiselederne kommer til å lage noe slags opplegg til oss. Det begynner å gå tomt for penger og rene klær. Jeg savner å synge, spise god mat uten å passe seg for bakterier hele tiden og bare ha tid for meg selv uten å tilpasse meg alle andre hele tiden.

Resten av kvelden gikk til å utspekulere geniale planer for hvordan vi kan komme oss hjem. Det innebar blant annet lasteskip, sparkesykler og kamelridning. Så desperate er vi! Godt vi kan spøke med det.

Få meg hjem, dumme aske, få meg hjem!

9.04.103. Askedag

Dagen begynte med et ampert møte med reiselederne som er stressa og lar det gå utover oss. De er virkelig dårlige på å holde fatninga. Vi holder jo i det minste humøret oppe på tross av situasjonen. Vi prøvde å gi fasan i dem, det klarte vi og vi fikk en fin dag.

Vi spiste deilig frokost på kafeen ved hotellet, ruslet litt i byen, trøsteshoppet litt, gikk tilbake til hotellet, snakket med Mamma mens det smalt i bakgrunnen og skremte livet av henne, slappet av på hotellrommet, tok på min blå, prikkete kjole, gikk på stamrestauranten, kom hjem og gikk tidlig til sengs.

Etter forholdene har vi det veldig bra og tenker at det kunne vært mye verre. Det eneste som skjedde som var ekkelt i dag var i forbindelse med Independence Day for Israel. I dag har de vært selvstendige i 62 år og det feires med hui og hei for jødene. Og markeres (bokstaveligtalt) på himmelen med jagerfly over øst - Jerusalem. Denne dagen har derfor vært litt ekstra spent. I dag, mens Ingrid og jeg var i Tel Aviv, brukte de andre dagen på å sitte i parken utenfor gamlebyen ved Damaskus gate. Plutselig kom det en gjeng med tredve palestinske barn og kastet stein etter dem, store steiner. Og den ene traff håndleddet til Daniel, så det brakk og nå går han med gips fra albuen og ned. Stakkars! Vår teori er at disse barna trodde at de fra klassen som satt i parken var amerikanere, som ofte er veldig Israel - vennlige, og ble antageligvis sinte. Som Daniel sa, det er ikke det tristeste at jeg brakk håndleddet. Det er verre at det var en tiåring som ikke vet bedre som gjorde det.

Mens vi var i Tel Aviv møtte vi en utrolig koselig gammel mann. Han var jøde fra Israel og hadde gått hele strandpromenaden nedover på 2 km på let etter noen som ville spille litt tennis med han. Dette kunne vi selvfølgelig ikke motstå, og det endte med at vi spilte med han en drøy halvtime. Han var i kjempeform og utrolig spretten. Dette var en hyggelig hendelse, for det viste meg at, selvfølgelig finnes det hyggelig og gode israelere også. Overalt.

Nå savner jeg Mamma, Pappa, Kristian og Marius. Håper vi kommer oss hjem på lørdag.

24.04.10Norge!!

Vel, nesten. Vi er i hvert fall på vei. Nå ser jeg utover den danske kystlinken fra flyet. Vakkert, men jeg gleder meg enormt til å sette føttene på norsk jord og ikke minst se Marius. Hvis ikke flyet styrter da. Klenger meg til Ida ved min side her. Hihi!

Alt i alt har Midtøsten - turen vært en enestående opplevelse. Jeg har blitt så mye klokere på så mange ting, og jeg har funnet ut av at vi mennesker skaper situasjoner som man rett og slett ikke kan bli klok på. På vei til flyplassen i natt kjørte vi på en vei som bare er til israelske bosettere, og da tenker jeg så fælt på denne muren langs veien. Kommer den noen gang til å falle, og når den da gjør det vil palestinerne bli et fritt folk med alle de rettighetene de som mennesker har krav på? Men så lurer jeg på når neste mur da kommer opp og et annet folkeslag må lide. Et det virkelig sånn at verden, menneskene, ikke lærer av feilene sine? At til slutt er det bare politikk og tomme løfter. Den tanken er skremmende.

Det er med et litt tungt hjerte at jeg forlater Palestina, de små barna som kaster stein fordi de ikke vet bedre, Abu Hasan og hans endeløse vilje, mannen i kiosken og alle de tapre menneskene vi har møtt. Jeg har alltid vært litt godtroende og små - naiv, en egenskap jeg egentlig setter pris på ved meg selv, men i løpet av disse tre ukene har jeg måttet innrømme for meg selv at krig noen ganger er den siste utveien. Noe jeg er redd må til her, for å få slutt på det som skjer. Jeg forstår virkelig ikke, som sagt så mange ganger før, hvordan de som gjør dette mot andre mennesker får sove om natta. Rettferdiggjøre det med religion. Det er feigt. Jeg er så glad for at mine foreldre har lært meg at du skal gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg. Hvis noen bare kunne fortalt Israel det.

Når jeg kommer hjem skal jeg skrive kronikker og engasjere meg. Det føler jeg at jeg skylder de erfaringene jeg har med meg i bagasjen hjem. Jeg skal også tilbake til Jerusalem en dag. Litt tøffere og mer rustet. Men først og fremst, og viktigst, skal jeg bare være lykkelig og takknemmelig for å bare være norsk. For en gave det er. Takk for turen!!