Det har revet bort mye av grunnlaget for det illegale heroinmarkedet.

50 av Larviks 100 tunge rusmisbrukere tropper opp i Kristian Fredriksvei hver morgen og får sin daglige dose Subutex eller metadon får å døyve suget etter heroin. – Nå deler vi ut den daglige dosen legemidler til 31 av brukerne her i Kristian Fredriksvei. De øvrige henter legemidlene på apoteket selv, eller har avtale med hjemmesykepleien, sier fagkonsulent Heidi Larsen. Og målet for den legemiddelassisterte rehabiliteringen (LAR) er å gjøre brukerne rusfrie. At den også slår beina under den illegale heroindealingen, har gjort forholdene bedre både for brukerne og for byen generelt.

– Når etterspørselen etter heroin er borte ikke er til stede lenger. Det er nesten ikke heroin å oppdrive lenger. – Dette har økt livskvaliteten for brukerne. Stabile bosituasjoner, bedre kontakt med nettverket og en ryddigere økonomi er noen av fordelene, sier Larsen. Men selv om målet for behandlingen er rusfrihet på sikt, er det ingen av brukerne som har klart det. Så langt.

– Dette er en livslang behandling, og ment for heroinmisbrukere. Det tar bort suget, men ikke behovet for annen type rus. Som amfetamin og cannabis, sier Larsen.

Den neste halvparten av rusmisbrukere i Larvik, de siste 50, fyller ikke kravene LAR-teamet stiller. –Dette er ikke løsningen for alle. Det er ment for heroinmisbrukere og brukeren må være over 25 år. Vi ønsker samtidig som de begynner på behandling, at vi skaper et hjem for dem, at vi bygger opp gode relasjoner til hver enkelt, sier Larsen. Men fortsatt står utfordringene i kø. – Det er fortsatt for mange som er opiatavhengige på piller, og flere har for lett tilgang til legemidler, sier Larsen. Likevel må ressursene settes inn der skaden ennå ikke har skjedd;

– Vi må ha mer folk ut i miljøene for å avdekke og hjelpe. Vi må ikke stoppe nå. De yngste har vi ennå ikke klart å favne. Der ligger det en stor jobb foran oss, sier Larsen.

Og opptrappingsplanen ligger klar. – Målet er å øke ressursene og kompetansen i kommunen. Vi gjør allerede mye bra i barnehage, i grunnskole og i den videregående skolen. Men deretter blir det et tomrom. Vi får ikke tak i ungdommen mellom 19- og 25 år, og vet ikke hvem som ligger i faresonen, avslutter Heidi Larsen.