Mens det gløder i ovnen, ser Emil Weel Johansen (15) på isflakene over ripa. Hvis skolebåten ikke setter seg fast, kan det bli bursdagskake på ham før sengetid.

Nå som isen ligger tett rundt øyene, må han, broren Ola (10) og kusinen Malin Skou (14) reise hjemefra klokken seks. Vanligvis bruker de 20 minutter til Helgeroa med skolebåten. Nå må de en halv time til Langesund, før de kjøres i bil en time tilbake mot Helgeroa og sine skolepulter på Berg og Ra.

– Det blir lange dager, medgir tenåringen, mens Ola og kusinen nikker enig.

– Emil har bursdag, sier Malin.

Han og Ola bor med mamma Janne og pappa Jan Erik på Stokkøya, Malin bor på Arøya.

– Jeg har søsken som har flyttet. Nå er det bare mamma, pappa og meg igjen, sier hun.

– Jeg har båt så jeg kan komme over til Emil og Ola. Men nå er det så mye is at vi kan bruke snøscooter isteden, vi skal det i dag.

For etter en skoledag som starter klokken seks hjemmefra og ender klokken seks på kvelden, skal familiene i gang med middag og kakebaking til Emils bursdagsfest utpå kvelden en gang.

– Litt strabasiøst er det jo, sier Janne Weel Johansen (37).

– I dag gikk det jo veldig greit, vi ble ikke engang sittende fast i isen. Det kan ta tid hvis vi blir liggende og stange i drivisen.

Det er bestefar Øyvind Johansen (74) som står ved roret på skolebåten, som også fungerer som ferge.

Der har han stått siden båten ble sjøsatt i 1968, og han har ingen planer om å kaste inn årene.

– Jeg fikk legeattest for i år også, sier han, super i seg litt kaffe og humrer lett. Johansen er født og oppvokst på Lille Arøya. Nå bor også han på Stokkøya.

– Det er bare familiene våre igjen nå, sier han.

– Jeg synes det er synd.

Det er bekmørkt da han legger til på Arøya, hvor det lille gårdstunet til datterfamilien lyser opp.

– Endelig hjemme, kvitrer Malin, og roper ut i snøføyka:

– Peeetraaaa!

Mørket svarer med et «bæææ!»

– Petra er geita vår, sier Malin.

– En skikkelig stuegeit.

For Petra er først inn når den lille familien ramler inn over dørstokken og varmen legger seg som en vott rundt hele kroppen.

– Ja, da var det bare å sette i gang med middagen, sier Vigdis Skou (47), som nettopp har humpet gjennom en halv meter snø fra brygga og opp til gårdstunet – på krykker.

– Jeg er redd vi er siste generasjon med fastboende her, sier hun.

– Selv synes jeg det er rart ikke flere ser hvor flott vi har det.

Det handler først og fremst om nærheten til naturen.

– Og samhold, sier Vigdis.