Med Jan Erik Vold på programmet, ble tegninger av poesilabyrinten presentert. Poesilabyrint-koden er knekt. Men fortsatt er det mye som gjenstår.

– Gjøre poesi og lyrikk kjent for barn, svarer Landskapsarkitekt, Astrid Skalleberg, på spørsmål om hva som er formålet med en poesilabyrint i Larvik.

– Skape interesse, tilføyer leder av Poesiparkens Venner, Øystein Tomter. Labyrinten er tegnet. Visjon og ideer er mange. De blir til fortløpende. Til og med i pausen i Jan Erik Volds innslag, drodles det om alle muligheter en poesipark kan by på.

– Hvor skal den stå? Skal den være åpen hele døgnet? Skalleberg fikk litt å bryne seg på da hun åpnet fra spørsmål fra salen, etter at tegningene av poesilabyrinten ble vist på storskjermene. Foreløpig er labyrinten kun tegnet. Avgjørende faktorer som Økonomi, tomt og innhold er ennå ikke avklart.

– Vil det være plass til barneforestillinger der? spørres det fra salen.

– Foreløpig har vi tenkt at den skal være 200 kvadratmeter stor, men den er ikke bygd ennå. Vi kan godt blåse den opp på kopimaskinen vi, smiler Skalleberg.

Med Jan Erik Vold, som trekkplaster, var de fleste setene i konferansesalen på Farris Bad opptatt torsdag kveld. Med ørene på stilk, var tidvis både lattermuskler og smilebånd i helspenn hos publikum denne torsdagskvelden.

Jan Erik Vold synes ideene er spennende.

– Alle slike initiativ er kjempeflotte for en by, sier han mens han skriver autografer og signerer plater.

– Hva synes du om Poesilabyrinten?

– Det er et morsomt påfunn, jeg kan ikke si at jeg har hørt om det noe annet sted. Det er fint at kulturen får noen åpninger, sier han.

– Det er som å tegne et hus, vi har tegnet huset, men mangler inventaret, sier Astrid Skalleberg og smiler.

– Men vi har knekt koden, legger hun rakst til. Øystein Tomter og initiativtaker, Louis Jacoby, nikker.

– Dette har gått fra Louis sitt hode, via prosjektgruppa, og ut fra min hånd, forteller landskapsarkitekten. Jacoby smiler.

– Det har blitt lekrere og mer elegant enn det jeg hadde i mitt hode, smiler han.

– Det har blitt en kvinnelig «touch» på det tenker jeg, ler Skalleberg.