I de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatilla i Vest-Beirut i Libanon fant det sted en massaker mellom 16. og 18. september 1982. Flere utenlandske helsepersonell var enten tilstede i Beirut eller jobbet der etterpå, og kunne vitne om hva som skjedde de fatale dagene. Odd Karsten Tveit var blant de første journalistene som kom inn i leiren og rapporterte til både norsk og internasjonale media. Det verserer flere tall på om hvor mange som ble drept, det høyeste anslaget er på 3000-3500, sivile menn, kvinner og barn.

Den 14.september ble den nyvalgte presidenten Bashir Gemayel drept i et attentat. Det ble raskt pekt på at palestinere stod bak dette, selv om flere kilder kunne vitne om at det ikke var tilfelle. Israel hadde invadert Libanon i juni 1982, angivelig på grunn av PLOs tilstedeværelse i Libanon. PLO med leder Yassir Arafat ble eskortert ut av landet kun to uker før massakren fant sted. Historien viser at angrepet på palestinerne i leirene ble utført i samarbeid mellom IDF (Israel defense forces) som holdt vakt rundt Sabra og Shatilla, og falangistene, en høyreving av Lebanese army, som utførte angrepet som ifølge dem skulle «hevne drapet på presidenten ved å utrydde terroristene». I løpet av tre døgn foregikk det dreping menn, kvinner og barn, mange av dem utsatt for tortur og voldtekt.

Shatilla har i dag ca 25000 innbyggere, også en del fattige libanesere bor der. Å gå inn i leiren er som å komme inn i en mørk labyrint med trange gater nok for to-tre personer å møtes, store bunter med elektriske ledninger henger nesten ned i hodet på en. Disse forårsaker hvert år dødstall. De høye husene, 7-8 etasjer slipper lite sollys ned på gatenivå. Ettersom leiren kun har ca 1 kvadratkilometer for bebyggelse, må husene bygges i høyden, som oftest med smale murtrapper på utsida uten rekkverk, farlig for barn og ustø eldre å gå i. Større åpne gaterom enn 5-6 kvadrameter finnes ikke, barna har ikke særlig tumleplass, heller ikke i de små leilighetene. Her finnes små bakerier og andre butikker med nødvendige varer, ellers er det meste å kjøpe i den breie Shatillagata som går langs selve leiren. Her er det et yrende liv med butikker og verksteder med det meste av varene ute på gata der også biler, små motorsykler og folk konkurrerer om plassen. Det var i denne gata at de fleste drapene foregikk 16.-18. september 1982.

Mange overlevende etter massakren bor her med minnene om familimedlemmer som blei drept. Som koordinator for en Fadderordning som Palestinakomiteen i Norge administrerer, reiser jeg annethvert år for å besøke organisasjonen Beit Atfal Assomoud som får donasjonen fra giverne i Norge til sitt arbeid for de fattigste barna og familiene i leirene. For ei uke siden var jeg på besøk hos mange barn og deres familier bl.a. i Shatilla og i Sabra. Jeg snakket med flere eldre som hadde opplevd dagene da massakren skjedde. En av dem som bor i Sabraområdet, ei dame på rundt 80 år, mistet mannen sin og flere andre slektninger. De hadde tvillingsdøtre 3 år gamle, hun og mannen bar hvert sitt barn og ville flykte vekk fra skytingen. Mannen ble drept, skutt i hodet mens han fremdeles holdt barnet. De to døtrene husker ikke noe fra hendelsen, men moren sier at hun fremdeles ikke orker å gå inn i Shatilla p.g.a. angst, hun ser for seg alle de døde kroppene. De to sosialarbeiderne som følger meg på besøk, husker alle detaljer fra disse tre døgnene. Da melding om skytingen kom kunne de ikke tro at det skjedde, og valgte å flykte ut av leiren. Seinere vendte de tilbake og fikk se det grusomme resultatet. De var heldige som ikke misten noen nære slektninger.

Det bor i dag rundt 400000 palestinerei flyktningleirer i Libanon,12 registrerte leirer og ca 40 såkalte uregistrerte boenheter. De er etterkommere til de som måtte flykte fra Palestina etter opprettelsen av staten Israel, og etter 6-dagers krigen i 1967 da Israel okkuperte Vestbredden og Gaza. FNs Generalforsamling vedtok 11.desember 1948 Resolusjon 194 som understreker flyktningenes rett til å vende tilbake til sitt hjemland og til å motta kompensasjon for tap av eiendom. Resolusjonen har aldri blitt etterlevd eller anerkjent av Israel som i dag bor på flyktningenes opprinnelige hjemland.De eldste flyktningene har fremdeles skjøter og nøkler til huset sitt i Palestina. Palestinerne har ikke borgerrettigheter i Libanon, arbeidsløsheten er skyhøy, det er stor forekomst av helseproblemer som følge av fattigdommen, dårlige boforhold med fuktige hus, dårlige sanitærforhold og mangel på vann. De økonomiske forholdene har forverret seg betraktelig etter den politiske uroen i Libanon fra 2019, med deevaluering av landets valuta, noe som har ført til skyhøye priser på nødvendige varer, mangel på bensin, elektrisitet, medisiner m.m. Det er kun 1-2 timer med strøm fra myndighetene, resten må kjøpes fra dem som har generatorer for en svært høy pris. I leirene er det få som har råd til mer enn lamper, strøm til kjøleskap og det mest nødvendige.

Motløshet og manglende tro på en bedre framtid preger palestinerne, ikke bare i Shatilla, men i alle leirene. De lever som statsløse annenrangsborgere. Rundt 70 yrker i Libanon er ikke tilgjengelig for dem. UNWRA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) driver skolene, men for viderutdanning etter 10 år er det få muligheter, og de er avhengige av stipend for å gjennomføre utdanning. Mange unge dropper ut av skolen og tar seg strøjobber som er mer eller mindre tilgjengelig for å hjelpe familien økonomisk. Helse- og psykososiale problemer er økende. Drømmen om å vende tilbake til Palestina blir stadig lenger borte ettersom nye generasjoner kommer til. Organisasjonen Beit Atfal Assomoud som har sentra i alle 12 leirene, hjelper svært mange av de mest utsatte barna, ungdom og deres familier, noe økonomisk, men også med aktiviteter, helsehjelp og møter med ulike temaer angående utfordringer i hverdagslivet. Deres arbeid er med på å gi mange barn og ungdom muligheten til å mestre tilværelsen, finne glede og fellesskap i aktivitetene som tilbys, og å komme seg gjennom skolegang for øke mulighet for arbeid. Rett og slett å ikke la motløsheten ta overhånd.