Gå til sidens hovedinnhold

Å bygge en by

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er noen år siden Gunvald Hybbestad og Anders Bjarne Støtvig konkurrerte om å ha flest bygårder i Larvik. De spilte Monopol i småbyskala, men de skapte ikke byutvikling. Det var det en innflyttet nordlending som gjorde, da han etablerte Nordbyen. Da Elveveien ble anlagt var det få som forsto at sentrum ville flytte etter. Men neste generasjon eiendomsutviklere leste strukturen og så mulighetene. Derfor er nå Elveveien Larviks handelsgate og merkantile sentrum. Historiske Larvik er Tollerodden og Torvet.

Det er denne sannheten Espen Wingaard og Hilde Bøkestad forholder seg til når de utvikler nye aktiviteter for sentrum. Og sentrum trenger den hjelp den kan få for at det tradisjonelle forretningslivet skal opprettholdes. Det er disse handlegatene vi forbinder med en by, men dette miljøet er ikke selvsagt. Et historisk miljø skal ikke være musealt. Det skal helst være aktivt og levende. 'Historisk' betyr ikke foreldet, men kontinuitet og gjenkjennelighet, slik at du vet hvor i verden du befinner deg.

Da politikerne for noen år siden applauderte næringsbygg på Yttersø, tok de samtidig bort et lodd på byvekta. Et 'ja' til Yttersø, åpnet for kontorlokaler og arbeidsplasser tilsvarende hele 'gamle' sentrum. Hurra for ekspansjon. Men politikerne som lovpriste utviklingen gjorde ingenting for å balansere den nye situasjonen. Sentrum ble ikke tømt, men den mistet mye av sin selvsagte byfunksjon. Sentrumsforeningen som ble etablert holder forretningslivet imponerende vitalt, men utfordres gang på gang av slike stykkevise kommunale beslutninger.

Næringsbyggene langs Elveveien er standardiserte kasser, dønn kjedelig. Sentrum er spraglete, men den har gode byrom. Og de biter seg fast, alle de hyggelige butikkene som mener at en by skal ha et levende sentrum. Alle de som venter på å vente på toget.

For å styrke sentrum, arbeides det nå med en aktivitetsakse fra Lilletorvet til Bøkkerfjellet. Ulike småskalatiltak. At det ikke er mer saft i satsingen, viser hvor trengt posisjonen for sentrum er. All ære til Wingaard og Bøkestad for ideen med å lede folk til Bøkkerfjellet, men på Bøkkerfjellet skjer det ingen verdens ting. Og 'ingen verdens ting' vitaliserer ikke byhandel. Hvis det med akse menes trafikkåre, trengs det en sterkere pumpe enn platting på torvet og portal på Bøkker´n.

– 1 –

Det er lett å være synser. I stedet etterlyser jeg en gammel plan. Da nye Sanden, Fritzøe Brygge, Farris Bad, Hammerdalen og Bølgen var i støpeskjeen, forsto jeg det som at en gangbro fra Sanden til Bøkkerfjellet var en del av denne planen. Hvorfor er ikke denne forbindelsen etablert?

Det selvsagte veivalget. Pulsåren mellom Langestrand, Bølgen og byen. Er det noe sted folketettheten forsvarer en ferdselsåre, så er det her. For å få flyt mellom øvre og nedre by må det være en tydelig og trivelig kommunikasjonsåre. Innbydende trapp med rytmisk forløp. Dobbel heis for sykler, barnevogner og rullatorer.

Samtidig skal trappa selvfølgelig være byens signatur. Oppgaven vil være et designdrops for arkitekter og bli et must for trendy medier og magasiner. Lyssatt av Olafur Eliasson eller Daniel Rybakken vil broen bli landemerke, ferdselsåre, treffpunkt, utkikkstårn, opplevelsestunnel og Insta/Facefavoritt. For like viktig som funksjon, er signaleffekten på sosiale medier. Aros, Twist og Deichmanske har konsistens. Eksistensen bekreftes av fotofuneffekten.

Gangbroen skal være så attraktiv at gjestene på Farris Bad helt selvsagt velger å ta en tur opp i sentrum, så funksjonell at soninger og nye beboere på nedre Langestrand og Nannarå ser avstanden til sentrum som en trivelig tripp.

– 2 –

Flytt Farrisfabrikken til Sky eller Martineåsen og la vannet gå i rør dit fra kilden. Kommer stasjonen i Lia – hvilket jeg håper den ikke gjør – så bygg et konferanse/forretningssenter på fabrikkstomta med direkte atkomst fra toget. Parkeringsanlegg for togpendlere i de to nederste etasjene. Gangbroen på Bøkkerfjellet forgrenes til nybygget. I møtepunktet plasseres 'Kloden' av Carl Nesjar. Etterhvert med samme betydning som 'stengene' ved Bøkeskogen.

– 3 –

Vis at det finnes folk i sentrum. I stedet for kantiner på jobben, bruk spisestedene. For eksempel med mildt subsidiert lunsj tilgjengelig i to timer, Elleve Til Ett, og la navnet bli et begrep – ETEUTE'. Ut og møte mennesker. Der det er folk, kommer flere. Slik økes også kontor- og butikklokalenes attraktivitet.

– 4 –

I flere utenlandske byer er det strukket solseil over handlegatene. Overlappende trekanter i ulike vinkler og variasjoner. Rimeligere enn glasstak. Andre steder er det nett med lysdioder i vintermånedene. Rutebilstasjonen er historie, men dagens stoppested i Jegersborgsgate kunne fått en hyggeligere venteplass. Hva med nedsenket veibane slik at bredt fortau blir overbygget perrong der du går rett inn i bussen.

– 5 –

Et annet forslag;

– Badeparken er pen plen. Men Badeparken er et uforløst areal mer enn en grønn lunge. Flyttes biblioteket, hvorfor ikke omdanne parken til dyrkingsparseller. 20 og 30 m² store hager. Kr. 100,- pr. m² i leie gjør prosjektet kostnadsfritt for kommunen og overkommelig for 'gartnerne'. Felles pergola/redskapsboder. Enda et meningsfullt møtested med engasjement, interessefellesskap og vennskap.

Larvik har hatt tidenes arkitektkonkurranse om utviklingen av havneområdet. Larvik har hatt sitt jippo da Rikard Florida repeterte budskapet sitt her i karismatisk forkynnerstil. Larvik har hatt Gehl og Torp på besøk. Felles var at de besøkende knapt hadde satt seg i bilene før byen har lagt seg tilbake i betryggende dvalemodus.

Vi har fått ny E-18 trasé, vi har ikke fått Torstrandstunnel, det bygges Grandkvartal og neste generasjon vil få ny jernbane og ny bydel mellom Skotta og Tollboden. Men – det er større tilflytting av pensjonister enn av barnefamilier til Larvik. Lokkemiddelet for å få unge voksne hit, må være tøffere enn en 'forglemmegei' på Bøkkerfjellet.

Kommentarer til denne saken