Gå til sidens hovedinnhold

Å dra lasset sammen

Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

2020 var et realitetsorienteringenes år. Noe på godt, mye på vondt. Og koret sluttet å synge.

Da covid-19 rammet, dreide verdensøkonomiens langsiktige spådommer mot det bekmørke, og da Larviks ferske ordfører ba om å overføre all makt fra kommunestyre til formannskap i en periode, skalv det i sjelen mi.

For jeg mener at det er i krisetider at demokratiet må få skinne i sin prakt. Det er i krisetider at vi må slå hodene sammen, samarbeide godt og komme fram til de beste løsningene sammen. Og det bør helst skje uten at demokratiet settes på båten.

Ordfører og andre kommunestyrepolitikere forsøkte å presse meg til å ikke stemme mot ordførerens initiativ. Jeg ble redd, trist og frustrert på en gang, og kjente avmakt over å måtte stå mer eller mindre alene i kampen om å beholde makten i kommunestyre. Denne kampen trodde jeg alle lokalpolitikere i et av verdens frieste demokratier instinktivt hadde et ønske om å verne, men jeg tok feil, og det ga meg en knekk nesten like dyp som oljeprisen.

Verden endret karakter da jeg i 2019 fikk en telefon fra helsesykepleier ved skolen til det ene barnet mitt. Hun fortalte at barnet mitt ikke hadde det bra. Da covid-19 traff noe seinere, var jeg som politiker vant til å ha en viss grad av kontroll, men plutselig besto verden av et uforutsigbart, kaotisk sted der eksisterende lover og regler ble forsøkt tilsidesatt, der den sosiale omgangen var snudd på hodet samtidig som at mitt mest dyrebare hadde det vondt.

Men midt i dramatikken skjedde noe positivt. Som mangeårig politiker både i Sverige og Norge, med et høyt aktivitetsnivå og strenge krav til meg selv, har tid vært et knapphetsgode. Tiden jeg pleide å bruke på å pendle mellom Svarstad og politiske møter i Larvik, ble plutselig frigjort, og ved et trylleslag hadde jeg tid både til barna og til meg selv.

Jeg fikk oppleve hvordan det virkelig er å leve 24/7 i Svarstad. Jeg gikk oftere på stiene og toppene og fikk klarnet tankene i selskap med naturen. Folk myldret langs Svarstads mange stier. Toppbøkene ble fylt opp i enda raskere takt. Jeg la turer til Kyststien og andre steder. Fuglesangen ble akkompagnert av pratende, leende folk som høstet energi og spredte glede.

Jeg er født og oppvokst i Sverige, men Norge er også et land jeg elsker å bo i. Jeg er svorsk og stolt av det, og mener at alle perspektiver er viktige inn i politikken. Andre meninger og uventede holdninger kan både irritere og provosere, men også disse trengs i politikken og i det offentlige ordskiftet. Uten debatt, motsetninger, ulikhet og andre perspektiver ville samfunnet vært platt, kjedelig og uinspirerende, og valgoppslutningen ville falt.

Jeg har mange ganger kjørt gjennom små svenske bygder, og synes fortsatt det er trist at slike idyller ble forlatt. Nesten uten kamp og motmæle. For det skjedde ikke bare over natta – det bare ble slik – litt etter litt. Da arbeidsplassene i bygda ble færre la folk handelen til den store butikken nær arbeidsplassene i byen. Nærbutikkene forsvant, og effekten ble selvforsterkende. Til slutt forsvant også barnefamiliene, skolene og barnehagene, flyttelassene gikk kun én vei. Igjen på bygda satt et knippe pensjonister og noen lykkelige nordmenn som hadde fått hytta på billigsalg.

Hver eneste dag tar jeg derfor aktive valg om å handle lokalt, legge igjen penger lokalt og å jobbe for lokalsamfunnene. Jeg vil at folk skal kunne bo, leve og arbeide der folkene ønsker å bo, og jeg vil at det skal være attraktivt å bo både i Larvik, Helgeroa og midt imellom.

Da jeg i 2020 gikk flere turer enn før langs kyststien og oppsøkte topper og stier i Svarstad, så ga jeg meg selv og mine medpolitikere anerkjennende, fiktive klapp på skuldra for at vi jevnlig står opp for strandsonevern, allemannsretten og sikrer fri ferdsel for oss selv og for kommende generasjoner. Når jeg handler på nærbutikken i Svarstad møter jeg frivillige som går opp og merker nye turstier, setter ut nye toppturbøker når de gamle fylles opp. Jeg møter folk som tar del i idretten, kulturen, korledelsen og næringslivet, og folk som skaper entusiasme og pågangsmot blant alle dem av oss som benytter tjenestene deres. Som oftest uten å gjøre så mye vesen ut av det.

Da jeg fikk telefonen fra helsesykepleieren, så var jeg glad for at barnet mitt ble fanget opp, sett, forstått og ivaretatt. Årsaken til at skolen har helsesykepleier er at politikere før meg har villet det, og sørget for å prioritere det. Når den norske skolen lykkes, så er det fordi politikere har ønsket det, og fordi administrasjoner har spilt sammen med forskere og rådgivere, og i symbiose utarbeidet de beste læreplanene og bidratt til å utdanne de beste lærerne.

Da jeg ble valgt inn i kommunestyret var det for å gi mitt bidrag til bygda. Som motstander av sentralisering for sentraliseringens skyld. Mot udemokratiske maktgrep og urett. For småskoler og kortreiste barn. For miljøet og det miljøvennlige, og for dem som står litt på sidelinjen i samfunnet. For miljøterapeuter inn i skolen og for å sikre et sterkere psykososialt læringsmiljø. For å motvirke mobbing, psykisk helse og utenforskap. Jeg vil ha vinmonopol til Svarstad, flere næringer og arbeidsplasser, jeg vil at bibliotekfilialene i Svarstad og i Stavern skal bestå, og at barneskole og barnehage skal forbli i Kvelde slik at lokalsamfunnene kan bestå og blomstre.

Dette er min kamp; mitt bidrag inn i frivilligheten, og jeg håper at min kamp kan tilføre energi og styrke bolysten i hele Larvik kommune.

Nå gleder jeg meg til at covid-19 skal reduseres til et minne slik at samfunnet kan skride videre og at korøvelsene kan begynne igjen, vel vitende om at når jeg trenger det, så kan jeg dra nytte av alle disse godene som alle andre bidrar med. Å lade batteriene slik at jeg selv kan dra mitt eget frivillighetslass i det politiske landskapet og legge til rette for allemannsrett, miljøterapeuter og hva enn som måtte skjule seg bak neste sving.

Kommentarer til denne saken