Gå til sidens hovedinnhold

Agnes Møller Jensen, (1924-2014): – Jeg retta ryggen og sa: Agnes, dette er ditt liv, og det skal du fikse.

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Jeg vet sjæl hvordan det er å bli mobbet og flirt av. En gang var jeg 17 år, og det var krig i Norge. Jeg var ei blid jente, for meg var et menneske et menneske og min store «forbrytelse» var at jeg ble glad i en tysker og fikk en unge med ham.

I flere tiår jobbet Agnes Møller Jensen for å ta vare på dem som av en eller annen grunn hadde havnet på utsiden i Larvikssamfunnet. Hun tilbød mat, husly eller noen å prate med. Hun visste selv noe om hvordan det var å stå utenfor. Under krigen forelsket hun seg i en tysk soldat, og ble gravid med ham. Da krigen var over ønsket mange å straffe jentene som hadde vært sammen med tyske soldater. Agnes Møller Jensen ble satt i husarrest hjemme i Furumogata på Torstrand.

– Det tok på å gå slik i det uvisse. En dag kom onkelen min – Anders Østby. Han hadde en stor gård ved Grøttinglia. Onkel Anders var ikke fordømmende, men sa kort og godt: «Kom ut til oss du Agnes, og ta med deg guttungen din. Hos oss skal de ikke få ta deg eller gjøre dere noe vondt»

Agnes Møller Jensen møtte sladder og folkesnakk med rak rygg.

– Det var da, det første fredsåret, jeg bestemte meg for aldri å ligge noen til byrde. Jeg retta ryggen og sa: Agnes, dette er ditt liv, og det skal du fikse. Samtidig bestemte jeg meg for å gjøre det jeg kunne for andre som tok ukvemsordene på skuldrene.

Snart ble det Agnes som kunne gi en håndsrekning til andre som sto på utsiden. På bakrommet på Jensens Corner etablerte hun sitt eget private sosialkontor. Her tok hun imot alle som hadde vanskeligheter med å få livet sitt på rett kjøl.

– Folk begynte å komme innom med sine bekymringer, og jeg forsto at jeg måtte hjelpe. Å sparke ut noen som hadde bruk for ei hånd, klarte ikke jeg.

Agnes Møller Jensen bidro med mat og husly. På sin lille scooter rykket hun ut med hjelp til de som trengte det. Mange hadde behov for noen som lyttet til det de hadde å si, uten fordømmelse.

– Det nytter lite med lange moralprekener til en full og skjelven person. Da gjelder det å lytte da, samtidig som du sørger for at han får i seg brødskiva. Gjennom åra er jeg blitt flink til å lytte.

Hun hadde lite til overs for dem som satte seg til doms over byens narkomane og alkoholikere. I 1988 leverte hun følgende kraftsalve til ØPs Eva Aaserud:

– Det er lett å trekke foraktelig på skuldrene av ham eller henne som sjangler gatelangs med plastposen. Samfunnssnylter, sier vi, og kjenner oss store og prektige. Vi melder oss inn i foreninger og utbasunerer at her er vi som skal hjelpe mennesker i nød. Leser i bøker om årsak og virkning og renner over av psykologiske forklaringer. Men si meg en ting, du. Hvem åpner døra si for en møkkete, forkommen stakkar. En som har sjæltilliten på bånn av sjøen og som bare så vidt har hue over vannkanten. Jeg skal si deg noe: Ingenting er lettere enn å velte en som ligger halvt i rennesteinen.

I 1991 fikk Agnes Møller Jensen overta to bolighus på Hausane. Her kunne hun tilby mat og kaffe til de som trengte det. Alle visste at det var husrom, mat og omsorg på der. Til forfatteren Oddvar Schølberg fortalte hun i 2011:

– Guttane og jentene vet at jeg er her ute på Hausane, og at de kan komme hit og få mat og kaffe. […] Alle jager etter materialistiske ting og glemmer å ta seg tid til å leve og bry seg om sine medmennesker. En kan jo bare gå litt i sitt eget nabolag så ser man raskt at ikke alle har det like godt. Folk gir blaffen i om andre ligger nede for telling. Tenk bare på hvor mye et lite smil eller vennlig ord kan bety for andre. Det tar bare noen få sekunder av tida vår å utføre en slik liten handling.

Kilder: Østlands-Posten 20.2.1988, 11.3.1995 og 15.3. 2014 og Oddvar Schjølberg (2011): Tyskertøsen som ble gatas samaritan, Aktive fredsforlag.

Kommentarer til denne saken