Gå til sidens hovedinnhold

Aldri mer 22. juli!

I dag markerer også ØP at det er ti år siden terroren traff Norge. Vi har blant annet bedt Truls Vasvik, lederen for Vestfold og Telemark Arbeiderparti, om å sette sine ord på 22. juli, ti år etter. Her er hans kommentar.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år er det ti år siden den aller mørkeste dagen i fredstid. En høyreekstrem terrorist tok 77 liv, og endret livet til utallige mennesker. Hatet mot demokratiet, og i særdeleshet Arbeiderpartiet og AUF var så sterkt, at terroristen mente han var berettiget til å drepe uskyldige barn og voksne. Det var ikke en tilfeldighet at han ville ramme Arbeiderpartiets ungdommer, det var nøye planlagt.

Jeg tror de fleste husker hvor de var 22. juli 2011. Selv satt jeg og så på Tour de France da meldingene om en eksplosjon i Oslo tikket inn. Derfra gikk det fra vondt til verre, mye verre.

I Vestfold og Telemark mistet vi fem ungdommer: Ruth Benedichte Vatndal Nilsen fra Tønsberg, Birgitte Smetbak fra Nøtterøy, Maria Maagerø Johannesen fra Nøtterøy, Eivind Hovden fra Tokke og Silje Fjellbu fra Tinn.

Fortsatt i dag blir jeg kvalm av å tenke på det og følelsene det ga å oppleve den bunnløse sorgen så mange ble utsatt for. Historiene og bildene formidlet jævelskapen. Kongen og regjeringen forsøkte å sette ord på meningsløsheten. Sommerkvelden for 10 år siden har preget hundrevis av familier hver eneste dag i hele landet.

I dagene som fulgte viste Norge seg fra sin beste side. Det var rosetog, minnemarkeringer og tid for ettertanke. Det politiske miljøet la politisk uenighet og debatt til side for en felles front mot terroren som rammet oss. Det var støttende og trygt for dem som sto nærmest, og nødvendig for oss som befolkning. Og mange tenkte nok at dette var så grusomt at vi som nasjon og innbyggere automatisk ville stå opp mot det tankegodset som terroristen sto for. Det var feil, og det er på tide å ta et oppgjør med den ideologien som førte til terroren.

En nylig publisert forskningsstudie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at en av tre Utøya-overlevende har mottatt hatmeldinger og trusler. Samtidig har høyreekstremismen og høyreekstrem terror hatt «gode år» – også her i Norge. Angrepet på moskeen i Bærum i 2019, i tillegg til ulike angrep i Tyskland, USA og New Zealand, bygde på de samme ideene som terroristen bak 22. juli-angrepet. Stadig flere partier rundt om i Europa bringer til torgs politikk med mål om å skape kløfter mellom folk, istedenfor å bygge broer. Det er en veldig farlig utvikling.

Ekstreme holdninger dukker ikke plutselig opp – ei heller tilfeldig. Ifølge Holocaust-senteret har 34 prosent av den norske befolkningen utpregede fordommer mot muslimer og 8 prosent har antisemittiske holdninger. Rasisme, kvinnehat, antisemittisme, muslimhat og konspirasjonsteorier fra ytre høyre må forstås og tas et endelig oppgjør med. Vi kan ikke tillate at disse kreftene normaliseres og blir sett på som en «stemme i samfunnsdebatten».

Det som skjedde 22. juli 2011 var ikke tilfeldig. Handlingene var ikke tilfeldige. De som handlingene var rettet mot var ikke tilfeldige ofre. Terroristen ville ramme der det gjorde mest skade og var vondest, ungdommen vår. De som skulle vokse opp og forme samfunnet vårt. De som skulle jobbe for et bedre samfunn for alle. De som skulle bekle viktige roller i Arbeiderpartiet i mange tiår. Han ville knekke engasjementet og true folk til taushet.

Heldigvis lyktes han ikke med det. Heldigvis kan vi som parti, og oss alle som nasjon, glede oss over at mange av dem som overlevde den ulidelige sommerkvelden har fortsatt kampen og arbeidet for det de tror på. Mange med store sår, både fysisk og psykisk. Mange med en stadig påminnelse om at det fortsatt finnes sterkt hat der ute. Og altfor mange av dem har stått alene i kampen. Jeg kunne gjort mer, både som politiker og medmenneske. Jeg skal skjerpe meg – og bli en enda tydeligere stemme mot det tankegodset som finnes i samfunnet vårt.

Vi har lovet hverandre «aldri mer 22. juli». Skal vi holde det løftet, så må vi snakke åpent og ærlig om det som skjedde. Om ideologien til terroristen. Om hvem som ble angrepet. Om hva som skal til for å sikre at det aldri skjer igjen. Derfor må vi gå enda dypere inn i «hvorfor» og vi må granske hvordan vi som samfunn sviktet i forkant av terrorangrepene. Ikke i den fysiske beredskapen, men hvordan vi som samfunn kunne tillate at tankegodset bak fikk vokse og gro. Kun ved å forstå, så kan vi hindre at det skjer igjen.

Alle husker vi tiden etter 22. juli. De første dagene. Vi gråt sammen, trøstet hverandre og holdt rundt hverandre. Bryggegudstjenesten i Helgeroa to dager etter handlingen var fullstappet, og det ga mening å komme sammen med andre. Nå, 10 år etter, må vi stå sammen på nytt i kampen mot ekstreme holdninger. Det er ingen andre som kan gjøre det for oss. Mange mistet livet sitt 22. juli 2011 for å bruke stemmen sin. Nå er det vår plikt å bruke vår.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.