Gå til sidens hovedinnhold

Alfhild Michaelsen (1926-1998), kioskeier: – Kiosken er ikke bare levebrødet mitt, det er også levebrødet til andre

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Det er ikke det at jeg ikke unner folk ei gratis pølse eller to. Men jeg har ikke noe til overs for frekkaser som trur jeg er ei dum gås som driver butikk for moro skyld. Kiosken er ikke bare levebrødet mitt, det er også levebrødet til andre.

Larviksfolk som var sultne på nattmat gikk bedre tider i møte høsten 1968. I kiosken på Hovlandbanen sto Alfhild Michaelsen klar med et smil, en kvikk kommentar og «spesial med rekesalat». I Larvik kommune måtte alle serveringsstedene stenge ved midnatt. Alfhilds kiosk lå i Hedrum og kunne holde oppe så lenge hun ville.

Alfhilds ble raskt en institusjon i byen, og på lørdagskveldene sto folk i lange køer. Hadde du ikke nok penger til pølse, kunne du kjøpe deg en «Ola». Da fikk du pølsebrød med potetstappe og ketchup.

Mens larviksfolk valfartet til Alfhilds, mente lensmannen i Hedrum at kiosken burde følge bestemmelsene i Larvik og stenge før midnatt. Da tok Alfhild Michaelsen selv affære:

– Jeg fikk underskrifter av trailersjåfører og andre som trengte et sted de kunne stoppe om natta for å få noe spiselig. Så gikk jeg til de forskjellige politiske partiene og la fram saken. En Høyre-representant sa at Hedrum ikke trengte å herme etter de andre kommunene, og dermed kunne jeg ha åpent så lenge jeg ville.

Alfhild Michaelsen begynte å jobbe som 15-åring i en kolonialforretning på Virik. Senere hadde hun mange jobber i servicebransjen. I 1968 jobbet hun i pølsebod i Nansetgata, men ønsket å starte for seg selv. Hovlandkiosken var bare i bruk tre måneder hver sommer, og Alfhild mente at det måtte være mulig å drive kiosken hele året. Dette året hadde hun fått penger igjen på skatten, og etter en prat med Reidar Rimstad, som drev Hovlandbanen A/S, sto hun med leiekontrakten i handa. I 1983 fortalte hun Østlands-Postens Eva Aaserud om oppstarten.

– Du laget et litt spesielt reklameopplegg?

– Bedre hueløs enn rådløs. Jeg fikk laget 1000 flygeblad hvor det sto at de 30 første skulle få 10 Spesialer hver. Da jeg åpnet, sto det kø på utsida.

– Og siden har det vært kø?

Mere eller mindre, ja.

Du snakket om en spesial. Hva er det?

– Pølse, rundstykke, ketchup, sennep, løk. Så har vi Super med stappe. Da føyer du til stappa og rekesalat. Men nå skal du høre ei historie: Det kom en kunde til kiosken og skulle ha noe, men han var ikke i stand til å huske det han skulle ha. – Er det pølse, sennep, ketchup og rundstykke, spurte jeg. – Ja, svarte han. Men det er en ting til, men jeg husær ikke i verden å det heter. Men det er sånne som svømmer. Dermed var vi jo bærja.

Alfhild Michaelsen hadde en spesiell plass i hjertet til mange ungdommer i byen. En natt til 17. mai var russen klare for nattmat før de startet på nasjonaldagens strabaser. På runden for å vekke lærerne sine, fant de ut at de ville vekke Alfhild og høre om hun kunne åpne kiosken for dem. Hun fikk heltestatus da hun sa ja, og åpnet kiosken klokka kvart over fire om natta.

Samtidig kunne Alfhild Michaelsen være veldig tydelig, og ungdommene visste at det ikke nyttet med pøbelstreker ved kiosken.

– Jeg har hatt med ungdom å gjøre i alle år. Det jeg har lært, er at de liker å bli snakka til. Og det skal jeg si, at ingen knuser ei flaske på utsida hos meg. Da må det sopes opp før noen andre får så mye som ei halv pølse. Det vet de unge som kommer.

Gjennom de mange årene med kioskdrift måtte Alfhild Michaelsen håndtere mange ulike gjester. Til ØPs Eva Aaserud fortalte hun om en spesiell episode.

– En gang ble jeg virkelig redd. Det var seint på høsten, vi var to på vakt. Mot kiosken kom det en som vi den gangen kalte for hippie. – Jøsses, sa jeg til henne jeg var sammen med på skiftet. Der kommer en hippie! Tenk om han slår oss kav i hjel.

Hvordan så denne hippien din ut?

– Så ut? Han så ikke ut. Langt flagrandes hår, solbriller og perlebehengt. Han slo i kioskluka og sa at han skulle ha en dobbel spesial for tre kroner. – Den koster 5.25, svarte jeg. – Du får tre, sa han. – Du får ingenting, svarte jeg. – Men Alfhild, da, kom det fra hippien, og så så jeg hvem det var. Det var Arne, min daværende ektemann, som hadde kledd seg ut med parykken til jentungen, og tatt seg en tur for å se hvordan vi reagerte.

Kilde: Østlands-Posten 18. 5. 1981, 11. 6. 1983, 21.4. 1986 og 22. 9. 2018.

Tegning basert på foto fra Østlands-Posten 11.6. 1983.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.