Vi hører mye om splittelse i amerikansk politikk. Polarisering, ekkokamre, steile fronter, disse beskrivelsene er gjennomgående, og med god grunn. I vår tid er det bemerkelsesverdig når amerikanske politiske ledere finner sammen på tvers av partilinjer. Et tema som den siste tiden har samlet snarere enn splittet er utenrikspolitikk. Ikke at det ikke er uenighet her også, så klart. Republikanere så vel som demokrater ga president Joe Biden hard medfart for den kaotiske og blodige uttrekningen fra Afghanistan, og den russiske invasjonen av Ukraina ble en stund etterfulgt av uenighet rundt hvordan USA skulle svare. Ikke desto mindre har partiene i stor grad også samlet seg om visse ting: Kina er USAs viktigste motstander; Russland må møtes med motmakt; USA burde ta en lederrolle i internasjonal politikk; og for denne lederrollen er Nato en grunnstein.

Dette siste er særlig interessant. Det er ikke lenge siden forrige president, Donald Trump, sådde tvil om USAs støtte til Nato og til alliansens artikkel 5 – den som fastslår at et angrep på én er et angrep på alle, og som forplikter medlemmene til kollektivt forsvar. Også andre faktorer har de siste årene fått europeiske allierte til å lure på om de kan stole på amerikanske sikkerhetsgarantier. I selvbiografien «A Promised Land» snakker tidligere president Barack Obama om at amerikansk fremferd i møte med den russiske invasjonen av Georgia i 2008 skapte uro blant alliansepartnere som Tyskland og Frankrike. Etter Bidens uttrekning fra Afghanistan uttrykte flere allierte bekymring for det de anså som amerikansk alenegang. Og senest i april stemte 63 republikanere i Representantenes hus «nei» til å gi Nato fornyet støtte. I det hele tatt har den siste tiden vært preget av økt usikkerhet rundt hva som fortsatt gjelder og ikke gjelder i internasjonal politikk, ikke minst for en sikkerhetsallianse som Nato.

Men har Nato fått et oppsving. Dette er ikke egentlig overraskende, gitt at Biden er en ivrig Nato-støttespiller. Men det stikker dypere enn som så. Faktisk virker det til å vokse fram en konsensus rundt amerikansk støtte til Nato som vi ikke har sett på en stund. Nylig stemte det ellers ganske splittede amerikanske senatet 95 mot 1 for å innlemme Sverige og Finland i alliansen (den ene «nei»-stemmen kom fra Josh Hawley, som også stemte mot sertifiseringen av 2020-valget, som ble avbrutt av angrepet på Kongressen 6. januar 2021). Et så overveldende flertall er sjelden kost i våre dager – særlig på et tema som nylig har vært et politisk stridstema. Derfor er det på sin plass å ta en nærmere titt på hva som skjedde i Senatet under høringen om svensk og finsk Nato-medlemskap.

Per amerikansk grunnlov skal Senatet godkjenne internasjonale avtaler og allianser ( «treaties»). Det var i kraft av denne rollen at de, tidlig i august, holdt høring om svensk og finsk Nato-medlemskap. Høringen gikk ganske bedagelig for seg, med mange versjoner av samme argumentasjon: Nato er en viktig allianse, og å utvide den med to militært kapable demokratier vil være i USAs interesse, så sant de bidrar til alliansen og forsøker å nå 2-prosentmålet.

Noen argumentasjonsrekker skilte seg imidlertid ut. Demokraten Tom Carper, for eksempel, trakk fram at ABBA er svensk, og har skrevet Dancing Queen: «maybe one of the best pop songs I’ve ever heard». Hvordan dette var relevant for beslutningen om svensk Nato-medlemskap var litt uklart. Republikaneren Rand Paul skilte seg ut på en litt mer alvorlig måte. Han foreslo et lovtillegg som sa at Nato ikke er overordnet Kongressen og uttrykte tvil om Nato-utvidelse er en god idé.

Jeg pleier ikke å bry meg nevneverdig om Rand Paul. Senatoren stilte mot Trump i 2016, og er kjent for å være en kontrær og litt fiffig stemme i debatten, en som gjerne har det mest i kjeften. Men Paul argumenterer bestandig på prinsipielt nivå, og gjerne på forbilledlig klart vis (i 2015 uttalte han blant annet at hans partifeller led av en «temporary loss of sanity»). Debatten om Nato-utvidelse var intet unntak, og gitt de siste årenes hendelser, er det verdt å dvele litt ved innspillet hans.

For Paul var det nemlig ikke gitt at Nato-utvidelse var noen god idé. Vil Sverige og Finlands medlemskap i Nato føre til mer eller mindre krig?, undret han, med den konklusjonen at svaret var uvisst. Før den russiske invasjonen av Ukraina mente han at svaret at Nato-utvidelse er en unødvendig provokasjon. Etter invasjonen er han blitt mer usikker: «The world has changed since Putin invaded Ukraine. Arguments that admitting Sweden and Finland to NATO could provoke Russia are less potent now, since Putin’s war shows he can be provoked by actions short of Ukraine’s actual admission to NATO.» Det er likevel fortsatt mulig at svensk og finsk nøytralitet hadde vært bedre, mente han: Sverige har tradisjonelt vært en meklingspartner, kan de fortsatt være det som Nato-allierte? Og er det ikke fortsatt mulig å se for seg at svensk og finsk nøytralitet kan fungere som et forhandlingskort for å hindre mer russisk aggresjon?

Det kan være fristende å avfeie slik argumentasjon som virkelighetsfjern. Den siste tidens hendelser har da vitterlig gjort det klart at Putins fremtidige handlinger ikke kan forhandles bort. Dessuten er Nato-medlemskap, både på prinsipielt og pragmatisk plan, ikke er noe en bør bruke som forhandlingskort overfor ens motpart. Sist men ikke minst ble han kritisert av sine egne i høringen. Tidligere presidentkandidat Mitt Romney, tok avstand fra Pauls lovforslag: «We must not in any way appear to be going wobbly on Article 5». Tom Cotton, som vi sannsynligvis vil se mye til i presidentvalget i 2024, kalte motstandere til Nato-utvidelse for reaksjonære alarmister. En annen vi trolig vil høre fra i 2024, Ted Cruz, kalte Nato «den mest vellykkede militære alliansen i moderne historie». Samtidig stemte han og ni andre for Pauls lovforslag om at Kongressen overstyre Natos artikkel 5.

Faktum er at Pauls tankegang ikke er helt unik. Han representerer en fløy både i amerikansk historie og i amerikansk utenrikspolitisk debatt. I skrivende stund virker denne fløyen ganske marginal. Men er det noe de siste årene har vist oss, er det at dette kan endre seg. Hva om Trump stiller igjen i 2024? Og hva om han da vinner? Vil vi da se et politisk landskap som står like støtt for Nato? Tradisjonelt står det republikanske partiet for en offensiv amerikansk utenrikspolitikk der Nato er helt sentral. Spørsmålet er om vi skal tolke Nato-konsensusen som et blaff eller som en varig trend, et varig brudd med Trump-linjen vi har sett de siste årene. Ikke vet jeg. Men for øyeblikket er amerikansk støtte til Nato sterk. Det er verdt å merke seg.