I en av sine bøker skrev Bjørn Bergene at hadde det ikke vært for Fantomet, kunne en greid seg med Menighetsbladet. Noen var misfornøyd med ØP før også, men dagsavisen hadde utvilsomt den beste tegneserien. Fantomet ble kalt «Ånden som går» og bodde i Hodeskallehulen. Av og til kledde han seg i vanlige klær og dro til byen, til den vakre Sala Palmer. Et menighetsblad måtte tape for slikt.

En avis har – og bør ha – en normerende kraft, og setter med eller uten vilje en standard for det samfunnet som det betjener. En avis burde være et meningsorgan som står for noe, påvirker, tydeliggjør og utfordrer. Kritikk vil komme, fra alle kanter, positiv kritikk kan være kvalitetssikring. Summen av det som skrives, påvirker oss alle, yngre mer enn eldre, vil jeg tro.

Stadig færre leser aviser, og papirleserne blir stadig eldre. De unge leser stadig mindre aviser totalt, og svært få av dem leser papiraviser. Utviklingen i produkt, distribusjon og pris stimulerer til endring. Fysiske aviser krever kostbar fysisk distribusjon. ØP går nå over til fysisk avis bare tre dager i uken, med flere sider og med mer fordypning i saker med mening. Men produktkvaliteten i op.no synes stadig hyppigere å bli styrt av hvor mange klikk som oppnås på de forskjellige oppslag, m.a.o. av økonomi. Det distribueres også stoff med karakter av søppel, gjerne importert fra andre distrikter, mange synes å ha interesse for slikt.

Sjefredaktør Haugen har to antrekk i den lokale Hodeskallehule, et som sjefredaktør og et som adm.dir. Styret bestemmer over adm.dir. og økonomien, mens sjefredaktøren ellers står fritt under Redaktørplakaten. Sammen med sitt redaktør- og journalistkorps kan sjefredaktøren løfte nivået i både op.no og ØP, hvis han tør. Da trengs mer kvalitet og mindre søppel. Den nye tredagersavisen skal frigjøre ressurser for et kvalitetsløft. Vi ser derfor fram til den nye ånden som går i avisen, og at Østlands-Posten i alle avskygninger gjenvinner sin positivt normerende kraft. Da kunne vi på nytt bli stolte av distriktets avis.