Gå til sidens hovedinnhold

Andrea Emilie måtte amputere foten etter mandagens arbeidsulykke: – Jeg er bare glad for at jeg fikk beholde kneet og livet

– Det var bare flaks at jeg rakk å flytte meg. Ett bein og en protese er bare en bagatell. Det kunne gått så mye verre, sier sandefjordsjenta Andrea Emilie Frednes (27).

For abonnenter

(sb.no) Andrea, som jobber i Svarstad-firmaet Gjerden Fjellsikring, ligger i senga på Ullevål sykehus og har vært gjennom sin andre operasjon siden mandagens arbeidsulykke i Skien. Selv beskriver hun det hele som å være på feil sted til feil tid.

– Det var ingen som kunne gjort noe for å unngå ulykken. Jeg er bare glad for at jeg rakk å flytte meg litt, så jeg ikke fikk jernbjelken over livet, sier hun.

Andrea Emilie Frednes var på jobb som fjellsikrer da ulykken skjedde, og kollegaene er de første hun trekker fram når hun skal fortelle om hendelsen hun husker alt fra.

– Da jeg skjønte at jeg ville bli truffet, så rakk jeg å flytte meg litt, men ikke nok. Jeg kjente at blodet strømmet ned i skoen, at det prikket og brant i beinet, men jeg satt fast, så det var ikke mye jeg kunne gjøre. Da var det godt å ha både kolleger og flere andre som jobbet på spreng for å få meg løs, forteller hun.

Med hjelp av en graver klarte de å få flyttet bjelken.

Det var Trav og Galopp-nytt som omtalte saken først.

Full av pågangsmot

Deretter gikk ferden til Ullevaal for Andrea Emilie, som fikk amputert beinet noen centimeter over ankelen, samme dag.

Onsdag ble hun operert på nytt, da med tanke på protesen hun etterhvert skal få.

Men selv om beinet nå er amputert 15 centimeter nedenfor kneet, er det ingen klager å høre fra sykehussengen. Andrea Emilie er klar på at hun føler seg veldig, veldig heldig.

– Jeg er bare glad for at jeg fikk beholde kneet og livet. Ett bein og en protese er bare en liten bagatell. Det er mange som sliter mer enn meg, og det nytter ikke å grave seg ned. Jeg kan komme tilbake til en normal hverdag, sier hun.

Den største bekymringen hun har hatt de siste dagene, er dyrene hennes. Hun er en lidenskapelig rytter og har to hester, samt to hunder.

På en normal dag er hun grytidlig oppe for å ta seg av løpshestene. Deretter er hun på jobb, for så å bruke ettermiddag og kveld med sine firbente.

– Min største frykt er å miste dem, for jeg vet ikke når jeg kan komme tilbake. Først blir det noen dager til på Ullevaal. Så skal jeg videre til sykehuset i Tønsberg for å få tilpasset protese, og så går ferden til Kysthospitalet, sier hun.

Startet Spleis

Raskt ble det imidlertid klart at dyrene er i gode hender. Venner og familie stiller opp, og de har dessuten startet en Spleis som skal sikre at dyrene blir ivaretatt.

På kort tid er det kommet inn over 40.000 kroner.

– Er det sant? Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Tenk at så mange mennesker vil hjelpe meg. Det gjør jo at dyrene kan få det de trenger og blir tatt hånd om fram til jeg får se dem igjen. Det er tanken på dyrene som har holdt meg oppe hele veien. Det er dem jeg bruker all tiden min på, sier Andrea Emilie rørt.

Hun visste at det ble startet en Spleis, men ante ikke om det var noen respons.

– Jeg er tidlig oppe hver dag, og sent i seng. Jeg bryr meg ikke om at det blir lite søvn iblant, bare jeg får holde på med det jeg elsker. Dyrene er det viktigste jeg har, og det som skjer rundt meg gir enormt med motivasjon på veien tilbake. Jeg skal tilbake dit jeg var. Jeg vet bare ikke når, sier hun.

Tilbake til jobb

Og det er ikke bare dyrene hun lengter tilbake til. Det gjelder også jobben som fjellsikrer.

– Jeg har verdens beste arbeidsplass, som står på og tar vare på meg. De er som en liten familie, og de har allerede sagt at det skal tilrettelegges så jeg kan komme tilbake, sier hun.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.