Gå til sidens hovedinnhold

"Jo mer vi vet om klimakrisen, jo mindre bekymret blir vi"

- Vi trenger flere gode historier om grønn utvikling, ikke dommedagsprofetier, sier "klimapsykologen" Per Espen Stoknes.

Artikkelen er over 4 år gammel

I mars kommer den norske versjonen av boka hans, «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming". Der stiller han det paradoksale spørsmålet: Når vi vet så mye om klimaendringer, hvorfor gjør vi så lite?

Jeg møter ham på kafé i Oslo, psykologen, førstelektoren på BI, gründeren, forfatteren og nå nominert som Miljøpartiet De Grønnes (MDG) andrekandidat til Stortinget.

– I 1989 begynte vi å bli oppmerksomme på drivhuseffekten. 7 av 10 uttrykte at de var bekymret. 25 år og rundt 30.000 klimarapporter seinere skulle man tro at folk var mer bekymra, men nei. Folk er mindre bekymra for klimaendringer, derfor vil ikke politikerne prioritere problemet heller.

Per Espen Stoknes tror det har vært vel mye snakk om PPM-verdier, CO₂ og abstrakte uttrykk fra forskerne.

Noe fjernt og langt fram

– Som psykolog har jeg oppsummert årsaken til at vi ikke tar klimaproblemene innover oss på denne måten, sier han og deler opp i enkle stikkord:

1. Distanse

– Vi hører at havet vil stige så og så mye om 100 år og at det blir flom i Bangladesh. For folk flest ligger problemet så langt framme. Og ikke akkurat her hos oss. Dessuten blir topplederne i verden aldri enige, så det er ikke mitt ansvar. De som blir hardest rammet av klimakatastrofene er de fattigste langt borte. Det blir ikke så viktig for meg personlig.

2. Dommedag

– Vi har i lange tider hørt om katastrofer og dommedag. Hvis vi fortsetter som før, går det til helvete. Som psykolog vet jeg noe om hvordan folk reagerer når de føler skyld eller frykt. De kan enten venne seg til trusselen, eller de kan unngå budbringeren, som å bytte kanal når tema kommer opp, eller ikke lese artiklene.

3. Dissonans

– Det skurrer mellom det vi vet og det vi gjør. Ta for eksempel røyking. Folk vet at det er helseskadelig å røyke, men gjør det likevel. De fleste av oss tenker gjerne at mine utslipp er så små, og det får oss til å føle oss litt bedre. Eller vi tviler på det vi vet. Enkelte sier jo at klimaet alltid har forandret på seg. De avviser godt dokumenterte klimasaker. Dersom folk velger å tro på et sånt budskap føler de mindre dissonans for hvordan de lever.

Gode unnskyldninger

Per Espen Stoknes snakker om de vanlige unnskyldningene vi lager for oss selv.

– Jeg har installert varmepumpe, så jeg kan ta en ekstra tur til Syden. Eller jeg har gitt penger til Redd Barna, så nå kan jeg shoppe litt ekstra.

Han er klar over at vi på mange måter er låst i et samfunn som tvinger oss til å leve miljøskadelig.

4. Benektelse

– Et kjent begrep i psykologien er å vite, men leve som om vi ikke vet. Mennesker som har fått uhelbredelig kreft kan ha perioder hvor de lever uten å ta det innover seg. En kan høre at naboen misbruker barnet sitt, men tar ikke affære. Det er enklere å late som om man ikke vet. Når de rundt meg helst ikke vil snakke om klimaendringene, blir det enklere også for meg å leve som om det ikke skjer.

5. Identitet

– Det er lenge siden bilbransjen tenkte at de selger biler, de vet at det de selger er identitet. Hvilke verdier er målgruppen bærer av? En konservativ person setter pris på personlig frihet. Mens klimaforskerne snakker om reguleringer og avgifter. Da vil klimaforskeren oppleves som en som angriper meg og min livsstil. Den fine SUV-en min er jo min identitet. Da blir det naturlig å gå i forsvar og slå tilbake mot «klimahysterikerne», mener Per Espen Stoknes.

 

Naboen som inspirator

Det er lett å kjenne seg igjen i alle de fem reaksjonsmønstrene. For hva gjør jeg? Og hvor ofte tenker jeg bevisst på mine egne handlinger i et grønt perspektiv?

Per Espen Stoknes lener seg over kafébordet og smiler.

– Forskningen viser heldigvis hva som virker også. Ikke bare hva som får oss til å ignorere klima. De løsningene kommer jeg med i del to i boka. Jeg har delt opp i fem strategier for et bedre klima.

1. Det sosiale

– Når du ser at naboen din har kjøpt elsykkel og installert solcellepanel på taket, får du lyst til å gjøre det samme. Vi er sosiale dyr, og når vi ser noen som vi bryr oss om som gjør noe med saken, trigger det oss. Det har vi masse forskning som støtter opp om. Et grønt statusjag fungerer.

2. Det støttende

– I motsetning til å snakke om katastrofe og offer, er det mer virkningsfullt å snakke om min egen helse. Vi liker å være på den trygge siden. Hvis elbiler koster mindre og blir bedre, hvis plusshus er bedre å bo i, og økologisk mat er bedre, da vil vi gjerne gjøre ting som er bedre for kloden og for vår egen helse.

– Forskning viser seg at det må være en balanse på tre deler positiv og én del negativ informasjon for å skape varig engasjement hos folk. Blir det for negativt og uten en klar fiende, forsvinner engasjementet.

Enkle knep

Når vi snakker om komplekse problemstillinger, gjelder det å finne de enkle løsningene.

3. Det enkle

– Ta for eksempel matsvinn. Det forbrukes masse CO₂ for å produsere mat, i form av gjødsel, transport og emballasje. Så blir nesten halvparten kastet før maten blir spist. En enkel ting som hjelper, er for eksempel å legge maten på små fat, ikke store fat på buffeer. Små fat gir mindre svinn.

– Eller butikkene kan vise hva som er klimakostnadene når du skal kjøpe en vaskemaskin, ikke bare prisen. Da kjøper du kanskje en dyrere som varer lenger.

– Vi snakker om «nudging», eller dulting, så alt blir lettere å gjøre riktig. Hvis du for eksempel skal bestille en flyreise, burde man heller krysse av for om man ikke skal ha klimakvote enn om man skal ha.

De gode historien

4. Storytelling

– Historiefortelling er mer effektiv enn dommedagsprofetier for å nå fram med et budskap. Vi trenger de gode og lønnsomme utviklingshistoriene. Beretningen om den grønne byen som vi får lyst til å leve i. Et samfunn som er på full fart framover, en smart og attraktiv by. Per Espen Stoknes smiler og sier at forretningsfolk liker den ideen.

– Det høres deilig ut å kunne bo i en kompakt by der du bare kan gå til skolen med barna, sykle til jobb og ha alt du trenger i gangavstand. Hvis byen da er rik på grønt og gode møteplasser, vil det være et sted mange har lyst til å flytte til.

5. Signaler

– Når vi har laget den grønne fortellingen, må vi finne ut om vi er på vei dit? Vi kan måle antall CO₂ i tonn, havnivå i centimeter per år. Men det er enklere å forstå hvis vi måler hvor mange flere som sykler til jobb i Larvik i år enn i fjor. Er Larvik mer klimavennlig enn Sandefjord? Hvilken bedrift var grønnest i fjor?

– Vi må lage signaler som oppleves personlige, relevante og nære.

Grønn verdiskapning

Per Espen Stoknes har selv vært med på å starte flere grønne bedrifter, og han er på full fart inn i politikken.

– Det er viktig å kunne måle grønn vekst. Hvis du skaper stadig mer verdier med mindre utslipp, er du på god vei. Og her opererer vi på nivå for person, bedrift, kommune og land. Ta for eksempel de to hotellene i Larvik. Hvem er grønnest av Farris Bad og Grand hotell?

Klimapsykologen snakker om å måle hvem som beveger seg raskt nok mot et grønt skifte.

– Hvis alle bedrifter forbedrer forholdet mellom verdiskaping og utslipp med fem prosent hvert år, er det bra nok, forsikrer han.

– Blir vi mer fornøyde om vi lever grønnere?

– Det tror jeg, sier han og fortsetter:

– Ansatte sier at det er fint å være med på noe som er godt for miljøet. Å jobbe med noe som føles meningsfullt, er et nøkkelord. Å slutte å være med på å ødelegge kloden, gir meg selvrespekt og livskvalitet, sier psykologen med doktorgrad i grønn økonomi.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.