Det er ikke lett å være liten og utrygg. Det får Kalle, eller Karl Frank som han egentlig heter, oppleve.
Moren til Kalle føler seg ikke helt bra og klarer ikke være mamma på ordentlig. Derfor må kalle flytte til onkel Henry og tante Signe. Et eldre og barnløst par som hver for seg gjør livet til Kalle litt vanskelig. Tanten er bisk og småhysterisk og onkelen prøver å glatte over det meste.
På den nye skolen markerer kalle seg med livlig fantasi og prøver seg med noen løgner overfor de andre elevene.
Når han gang på gang må bevise at han sanker sant, får han trøbbel.
Men læreren er hjelpsom og det går bra til slutt. Slik det alltid skal gjøre.
Det hele fortelles i en liten scenen der kun Kalle er en levende skuespiller. Resten av persongalleriet består av dukker, godt ført av Inger Merethe Johnsen og Kristine Hesjadalen som også er stemmene til onkelen, tanten, læreren, dyrene og klassekameratene.
Erlend Tveite i rollen som Kalle er akkurat så liten og forsiktig og sår som historiens ramme.
Men fantasi har han. I massevis. Dermed dukker det spennende og flotte dyr opp. Ikke i virkeligheten, men i drømmene og i historiene han forteller de andre barna.
Men når du forteller skrøner må du til slutt komme deg ut av det.
Slik Kalle gjør når han viser fra Teodor. Bare Teodor redder egentlig situasjonen for lille Kalle.
Selve historien er både alvorlig og snill. Det handler om savn etter en mor som ikke kan være der. Det handler om det å finne seg til rette på en ny skole og det handler om at fantasien er en god venn men en farlig felle når det kniper.
Men kanskje hadde selve teateropplevelsen vært tjent med litt humor oppi alt det alvorlige. Ikke det at dette bare er alvor og sorg, men lekenheten, som et grep i teater for de minste, kunne vært brukt mer.
Dukken, som manusforfatter og regissør Erling Pedersen har skapt, er både spennende og morsomme, og de fungerer veldig godt i stykket.
Også personligheten til de forskjellige figurene kommer godt fram, både gjennom uttrykk, dukkeføring og i replikkene.
Bare Teodor er mer enn bare teater.
Her har vi et teaterstykke for de minste som både er en fin opplevelse av teater samt et godt grunnlag for diskusjon i etterkant.
Samtaler om det å være litt utenfor. Det å møte nye venner. Det å juge, eller det å ikke bo hos sine egne foreldre.
Mulighetene er mange til å bruke stykket til mer enn underholdning og tidsfordriv.
Kanskje er det denne muligheten som gjør at man får tro på at Bare Teodor er en forestilling aktørene godt kan leve med i lang tid. Gjennom forestillinger i biblioteker, på skoler og andre små scener.
Hvordan et ungt publikum vil ta imot Kalle og fantasien hans får man se i helgen.
Det er en spennende, men ikke for spennende opplevelse. Og forestillingen spilles oppe på scenen som funger som en fin blackbox når sceneteppet er en vegg og mørket senker seg over den lille spilleplassen man kommer veldig tett på.