Når brødrene Gjønnes steller i stand konsert får man samme forventninger som når noen som behersker kokkeleringskunsten til fingerspissene inviterer til middag – man føler seg helt trygg på at det blir bra, men er spent på hva som blir servert denne gangen.

De leverer selvsagt varene, Anders Gjønnes og Åsmund Gjønnes Tvedten, også denne gangen. Det er liten tvil om at et fullsatt Pakkhuset fikk akkurat det de ønsket seg tirsdag kveld, og da blir det jo en diskusjon rundt disse forventningene som skal tas. Det er forståelig at brødrene igjen har Postgirobyggets «Sommer på jorda», «Anthem» fra Chess, «Nessun Dorma» og Eggums «Ta meg med» på repertoaret – publikum forventer det, og elsker det. Men når man arrangerer en sommerkonsert for fjerde gang på samme sted hvor man covrer andres låter, hadde det vært befriende om de i låtutvelgingsprosessen hadde gravd litt dypere, overraska mer.

For å støtte oppunder denne teorien må Anders' framførelse en låt han har lagt sin elsk på det foregående året, den svenske perla «Jag och min far», trekkes fram. Det blir et av de mest rørende øyeblikkene under hele konserten, og beviser således at publikum kan gripes av låter de nødvendigvis ikke har et forhold til fra før.

Når det er sagt – det er forståelig at det skal litt til å vike fra en oppskrift som fungerer til gagns. Låtene som ble nevnt i innledninga mottar jo rungende applaus, og som de selv påpeker blir det nærmest tendenser til opprør dersom de unnlater å ta med enkeltlåter på konsertene.

 

Men Låtvalg til side. Dette er først og fremst to menn som synger, formidler og sjarmerer publikum i senk. Rammen for konserten er sommerstemning, og selv om den beskrivelsen blir vel vid når Øystein Sundes «Sokka mine» sniker seg med, gjør det ikke noe. Det er sommerstemning inne på Pakkhuset. Latteren sitter løst, det er varmt nok til å la jakka henge på stolryggen og det dugger på hvitvinsglassa. Brødrene binder det hele sammen med fine anekdoter fra eget liv, og gjestemusiker Johannes Winther Farstad er en berikelse for konserten. Av høydepunkter blir det vanskelig å igjen ikke trekke fram storebror Gjønnes. Når han framfører «Air» av Bach er publikum oppe av stolene i trampeklapp nærmest før siste tone har ebbet ut.

Tjølling-brødrene er to av de dyktigste scenepersonlighetene vi har i distriktet. Begge med musikalutdannelse på CV-en, og skal det pirkes på noe avslutningsvis er det at enkelte av framførelsene tenderer til å bli vel teatralske. Låter som «Så lenge skuta kan gå» fungerer best i all sin nakenhet. Men dette er en smakssak. Som alt annet. Publikum på Pakkhuset gikk hjem med et smil om munnen, godt fornøyd med det de hadde fått servert og med appetitt på mer allerede neste sommer.