Betongsamarbeid også i bokform

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Sist torsdag åpnet en utstilling i Galleri R 5 i Oslo som løfter fram samarbeidet mellom Carl Nesjar og Pablo Picasso. I den forbindelse har Nesjars kone Sylvia A. Antoniou levert en grundig utstillingskatalog, faktisk en hel liten bok, som belyser dette spesielle samarbeidet.

DEL

Og det er blitt en gjennomillustrert og helt grei hardcoverutgivelse i et hendig format, hvis verdi først og fremst hviler på et rikt fotomateriale og en solid presentasjon av de i alt 34 arbeidene som ble resultatet av det 17 år lange samvirket i kunstens tjeneste (fram til Picasso døde i 1973).

Boken består av en serie portretter av de to kunstnerne; en katalog over betongskulpturene, veggutsmykningene og de frittstående skulpturene i sandblåst betong, samt et informativt essay, der forfatteren gjør rede for det spesielle kunstneriske samarbeidet.

Som startet ved at en ung og ukjent Nesjar, via sambygding og Kon-Tiki-farer Erik Hesselberg, i 1956 lyktes i å komme i kontakt med det spanske geniet. Fortrinnsvis for å «tigge» et trykk til en serie etsninger og litografier i regi av «Aktuell Kunst».

Men Nesjar fikk ikke bare audiens hos tidens største kunstnerkjendis i hjemmet hans på den franske riveria, den evig nysgjerrige og evig ungdommelig lekende Picasso fikk ikke minst fot for den nye sandblåsingsteknikken, den såkalte «naturbetongprosessen» (oppfunnet av Sverre Jystad og Erling Viksjø), som Nesjar var i gang med. Med Nesjars egne ord:

«Det var aldri noe kjedelig med Picasso, han var alltid fengslende - en ungdomskilde full av overraskelser. Jeg var på mange måter den eldste av oss, selv om jeg knapt var halvparten så gammel som ham. Jeg var blitt for seriøs. Han hadde beholdt den spontane barnlige nysgjerrigheten og evnen til å sette pris på de små tingene her i livet. Han elsket å overrumple med klær, og han var forbløffende full av energi.» skriver Nesjar om sitt forbilde.

Velkjente saker dette, og det er heller ikke altfor mye nytt i selve essayet. Men både anekdoter og nøktern informasjon tåler selvsagt å bli repetert i en slik presentasjon. Artig er det også å få presisert at Picasso aldri tok seg betalt for de figurene han lot Nesjar lage sine berømmelige skulpturer av.

Kommunisten delte øyensynlig filosofien bak prosjektet til Aktuell Kunst om å få kunsten ut til folket, desto mer som det i dette tilfellet dreide seg om hans egne streker og figurer oppført i et nytt materiale i det offentlige rom verden rundt.

Bare ikke i Larvik. Sylvette-skulpturen fikk vi som kjent aldri, men forfatteren unnlater å uteske den historien i foreliggende utgivelse. Som skjemmes noe av en litt rotete redigering. Flere fotografier gjentas, og enkelte steder er det også dobbeltrykk av teksten (i hvert fall i mitt eksemplar).

I sum er dette likevel en verdifull dokumentasjon av et spennende samarbeid og en fint supplement til den store Nesjar-boken som kom i fjor.

Artikkeltags