Terningkast 4: En litt stillestående «vandrehistorie»

«Natten drømmer om dagen» av Ingvar Ambjørnsen.

«Natten drømmer om dagen» av Ingvar Ambjørnsen.

Artikkelen er over 7 år gammel

En ny roman fra Ingvar Ambjørnsen blir alltid møtt med store forventninger.

DEL

Denne gang blir forventningene bare delvis innfridd. Det blir en «vandrehistorie» med litt for mye tomgang.

BOKANMELDELSE

Ingvar Ambjørnsen: «Natten drømmer om dagen» Roman 328 sider Cappelen Damm

Bokens hovedperson, Sune, er en vandrer. Han har forlatt familien for å leve det livet han trives best med; å gå «i tråkket», vandre over fjell og vidde, gjennom skog og skjærgård, fra hytte til hytte, ta seg inn og forsyne seg av hva hytteeierne må ha etterlatt av mat, drikke eller brukbare klær. En slags litterær pendant til virkelighetens «Vandreren», mannen som ble viden kjent for sine mange hytteinnbrudd over hele det sørlige Norge. Aller best trives Sune med sine egne tanker midt i naturens storhet.

Bokens første del er i litt for stor grad viet Sunes vandringsfilosofi. Det blir litt mye «ørkenvandring», en fortelling som tidvis tretter mer enn fenger leseren. Etter hvert trekkes Sune inn i et nettverk av gamle kjente, andre som lever litt på siden av det etablerte samfunnet. Når en ung asiatisk utseende kvinne en tordenfull uværsnatt dukker opp – blodig og utmattet – ved hytta hvor Sune har tilhold, endrer også historien karakter; tomgang blir til handling. Kvinnen følger standhaftig vandreren, klistrer seg nærmest til ham, og selvvalgt ensomhet blir til påtvunget tosomhet. Kvinnen viser seg å ha utført en ugjerning i selvforsvar. Sune blir litt motstrebende en omsorgsperson, og de to vokser sammen i et slags fellesskap.

Nå er det to i tråkket, men de må forholde seg til litt for mange personer underveis. Begge er de etterlyst, for kvinnen – av Sune døpt Vale – venter en innelåsing i det øyeblikket de trer inn i samfunnet igjen. Skal han fortsatt ta henne med seg i en slags frihet?

Historien topper seg da en gammel kjenning dør og skal begraves ved å bli senket i havet – på tvers av alle samfunnets normer og lover. Nå samles mange fra nettverket, Sune og Vale står ved et veiskille...

Perioder med tomgang til tross, Ingvar Ambjørnsen skriver, som vanlig, drivende godt. Hver eneste setning synes nøye gjennomtenkt. Som få andre forfattere har Ambjørnsen evne til å gå inn i sine personer og levende skildre tanker og følelser, for ikke å snakke om for eksempel opplevelsen av en fleinsopprus.

Ambjørnsen skildrer – og refser – på mange måter samfunnet og samfunnsfenomener gjen-nom de som av valg eller også av tvang har valgt å stå utenfor. I så måte er forfatteren så absolutt gjenkjennelig i «Natten drømmer om dagen». Romanen når ikke helt opp til Ambjørnsens beste, men har – særlig i annen del – i seg mange av de kvalitetene vi er vant med fra Ambjørnsens penn. I så måte treffer han utvilsomt også denne gang sitt store publikum hjemme.

Artikkeltags