Godt og grundig om Heyerdahl

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Thor Heyerdahl tørstet etter akademisk anerkjennelse, samtidig som han ikke ville ha noe med akademiske institusjoner å gjøre.

DEL

Dét er ett av flere paradokser Ragnar Kvam jr. løfter fram i «Mannen og verden».

Den 400 sider tykke boken utgjør bind to i en påtenkt trebindsbiografi om «Århundrets nordmann» (den første, «Mannen og havet», kom i 2006). Og den har sine dyneløftende pikanterier. Herunder en illustrerende scene i forbindelse med sønnen Thor jr. s bryllup.

Thor Heyerdahl hadde invitert med seg sin elskerinne fra Roma og hennes ektemann, men kom for sent til festivitasen fordi «Thor Heyerdahl og elskerinnen hadde gitt seg hen mens Yvonne (Heyerdahls andre hustru, red. anm.) og den italienske ektemannen satt i resepsjonen og ventet», heter det i boken.

Men slike anekdoter dominerer heldigvis ikke framstillingen. Om enn de muligens hører med i et fasettert portrett. Mer på sin plass er likevel de skarpe glimtene vi får av de grepa kvinnfolkene som bidro til å muliggjøre mannen, i dette bindet fortrinnsvis Yvonne.

Vi får også glimt av den distré og selvopptatte familiefaren, den uredde og romslige ekspedisjonslederen, den mediebevisste kommunikatoren og den apolitiske, men idealistiske og pasifistisk orienterte verdensborgeren som skriver støttebrev til Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen etter at landsfaderen i 1957 foreslo at det ikke måtte utplasseres atomvåpen på norsk område. En slik støtteerklæring forhindrer likevel ikke samme mann å donere pengebidrag til partiet Høyre når skattetrykket fra boksuksessene melder seg.

«Mannen og verden» setter likevel først og fremst søkelyset på Heyerdahls vitenskapelige gjøren og laden. Noen vil mene dét er en uvesentlig side ved Thor Heyerdahl, men for Heyerdahl selv var det vitenskapsmann han anså seg som og ville være. Som Kvam jr. påpeker: Striden mot den ortodokse vitenskapen ble hans livskamp og svarene det viktigste for ham.

Heyerdahl likte dårlig eventyrstempelet og brukte størstedelen av livet sitt til å slåss for sine teorier, nærmere bestemt det såkalte diffusjonsstandpunktet, dvs. den oppfatning at kulturer har utviklet seg gjennom gjensidig påvirkning og ikke i et vakuum (som er isolasjonistenes syn).

Kvam jr. har tidligere presisert at han utsatte nærværende bind fordi han ikke kunne manøvrere utenom debatten Heyerdahl utløste med de fantastiske ekspedisjonene sine, fortrinnsvis Kon-Tiki-ferden og teorien om at polynesierne opprinnelig kom fra Sør-Amerika.

Det er udelt prisverdig at forfatteren har tatt dét løftet, og det både godt og grundig. Tidligere biografer har overfladiske og sterkt vinklede framstillinger av dét rabalderet. Kvam jr. er langt mer nyansert og gjør ordentlig rede for de ulike stemmene, ikke minst de mange kritikernes. Det tjener forfatteren til ære, selv om leseren aldri er i tvil om hvor fortellersympatien ligger.

Sammenligningen med den jødiske legen Ignaz Semmelweiss virker dog litt forsert. Semmelweiss, som oppdaget sammenhengen mellom bakterieframkalt barseldød i Wien på midten av 1800-tallet og kjempet forgjeves mot datidens medisinske autoriteter, hadde de facto rett. Og selv om Kvam jr. viser at Heyerdahl gjennom sine ekspedisjoner og bøker bidro til at stillehavsteorien hans ble en problemstilling «skrivebordsekspertene» måtte forholde seg til, så er teoriene hans fremdeles høyst omdiskuterte.

Det er videre muligens et bevisst valg, men like fullt en liten svakhet ved boken at «fortellingens» fokus går på bekostning av et vell av detaljer om smått og stort, at forfatteren stort sett nøyer seg med å referere kilder og standpunkter og holder seg til Heyerdahls verden, dvs. at han avstår fra det bredere perspektivet og de dypere analysene.

Men konklusjonene kan bli tydeligere i og med tredje bind, og slike innvendinger overskygger langt fra det faktum at «Mannen og verden» er fascinerende lesning og en ny dokumentasjon på at Kvam jr. er en dreven dyktig forteller. Som vet å dramatisere og levendegjøre et enormt stoff og gi leseren kunnskap og underholdning på leseferden.

«Mannen og verden» dekker i tid 20 år av Heyerdahls liv. Fra havari til havari, så å si. Boken åpner med skilsmissen fra Liv og berømmelsen i kjølvannet av Kon-Tiki-ferden i 1947 og slutter med Ra-ferdene 20 år senere. Innimellom hagler humbugpåstandene mot autodidakten fra Steinbakken, men også medaljene og de akademiske æresbevisningene. I seg selv et paradoks.

En ren sannhet, og ikke noe paradoks, er det imidlertid at Kvam jr. har tilført bildet av Thor Heyerdahl flere farger og mange nye nyanser med dette bindet. Men fremdeles har han et stykke igjen av seilasen gjennom livsløpet til: «Mannen som ikke levde sitt forskerliv som en fotnote, men som utfordrer av vedtatte sannheter.»

Og man kan sikkert mene mye om Thor Heyerdahl, men noen fotnote var han ikke.

Artikkeltags