Gripende om Ellinor Hamsun

Artikkelen er over 14 år gammel

Hun var datteren til tidens mest berømte dikter. Ble sendt hjemmefra 14 år gammel og befant seg i Tyskland før krigsutbruddet. Ble spådd en lysende karriere som skuespiller, men led av hjemlengsel, alvorlige spiseforstyrrelser og nervetrøbbel.

DEL

Hadde visstnok også alkoholproblemer. Giftet seg med en filmregissør, men ble skilt. Ble hentet hjem til Norge av foreldrene, lobotomert to ganger, og endte på et pleiehjem i Danmark, der hun tilbrakte halve livet, før hun døde. I en alder av 72 år.

Historien om Ellinor Hamsun (1915-1987) er dypt tragisk fra a til å, men nå løftes den fram i en særdeles ømhjertet og sympatisk skildring.

Gerd Høsts vesle erindringsbok om forholdet til Hamsuns datter er gripende og rystende, og vel verdt å lese. Om enn kanskje ikke i første rekke på grunn av litterære kvaliteter. For tross sterkt innhold og smittende engasjement, det er en merkelig springende og språklig «uforløst» tekst dette. Spesielt til en språkprofessor å være.

Gerd Høst Heyerdahl er professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo, en aktiv formidler av tysk og europeisk kultur og - sammen med Max Tau og nobelprisvinner Elie Wiesel - en forkjemper for freds- og forsoningstanken i den vanskelige etterkrigstiden.

Og disse holdningene gjør ikke dette ektefølte erindringsrisset av den nazivennlige nobelprisvinnerens datter mindre troverdig.

Når sant skal sies, er det imidlertid ikke bare Ellinor Hamsun denne boken handler om. Boken fletter også inn mye selvbiografisk stoff, og det påbegynnes også små andre portretter. Blant annet av Max Tau og Høsts jødiske husvertinne i Berlin. Mutti kalt.

For så vidt greit nok dét, men disse avstikkerne bidrar til at hovedpersonen tidvis forsvinner ut av fokus, uten at det kastes mer lys over hennes liv og levnet.

Som søsteren Cecilia var også Ellinor en meget talentfull ung dame i ungdommen. 14 år gammel ble hun imidlertid tatt ut av skolen i Grimstad av den berømte dikterfaren, nektet å avlegge middelskoleeksamen og i stedet sendt ut i den store verden.

Kvinner skulle ikke være intellektuelle karrierister, mente Hamsun og forfektet et romantisk-reaksjonært kvinnesyn: «Kvinner skulle være opphøyde vesener, som blomster, og skulle dyrkes og pleies».

I en alder der de fleste er sårbare og skjøre vesener, måtte altså Ellinor - som forgudet faren og familiehjemmet Nørholm - ut i verden på egenhånd.

Hun havnet i Berlin, der hun forsøkte å slå igjennom som skuespiller, og hoveddelen av Høsts bok omhandler nettopp forholdet til Ellinor i perioden 1937 til '39. Også Høst satset nemlig på en skuespillerkarriere i Berlin, og de to kvinnene utviklet et venninneforhold fram til krigsutbruddet.

Da skilte deres veier, men Høst forsikrer at både Ellinor og ektemannen Richard Schneider-Edenkoben - tonet klart flagg mot «Hitler og hans krets».

Det var imidlertid ikke bare bare å hete Hamsun under og etter krigen, og etter at ektemannen hadde stukket av, fikk en psykisk nedbrutt og sterkt bulimisk Ellinor endelig komme hjem til Nørholm. Med begge foreldrene borte - Marie i arrest og Knut internert - ble det broren Arilds og hans hustrus oppgave å pleie henne.

Det gikk visstnok ikke, og en kort periode finner man Ellinor som vaskehjelp på et aldershjem i Bærum. Deretter blir hun inn innlagt på Arendal sykehus av broren, og etter hvert lobotomert. Hun var blitt for brysom for familien, får vi vite.

Etter at den forgudede faren dør i 1952, blir hun lobotomert for andre gang. Det er rørende å lese hvordan Ellinor gråter hjerteskjærende i farens bisettelse, og selv sparer penger til operasjonen. Med lovnad fra moren og broren om at hvis hun bare ville gjennomføre en ny operasjon, skal hun få komme hjem til sitt elskede Nørholm og bli godtatt av familien.

Så skjer imidlertid ikke. I stedet blir hun altså innlosjert og gjemt bort på et hvilehjem på Jylland, der hun tilbringer resten av livet.

Sterke saker dette. Men selv om det ligger klare anklager i denne usentimentale boken, får vi også forsikringer om farens varme følelser for datteren. Som på sin side hele tiden forsvarer faren og familien. Det er, som hun sa, «så mange slags kjærlighet».

Paradoksalt nok var det muligens mer et forkvaklet kvinnesyn, en grenseløs selvopptatthet og manglende menneskekunnskap fra en av litteraturhistoriens største «psykologer» enn pur ond vilje som kom til å prege arme Ellinors livsløp.

Artikkeltags