Hans og Grete med sukkersjokk

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Den lokale versjonen av brødrene Grimms «Hans og Grete» hadde en hyperaktiv premiere i går uten at vi helt fikk fulgt med i all krumspring.

DEL

Historien om søsknene Hans og Grete kjenner de aller fleste. Eventyret der de to barna blir sendt ut i skogen, finner huset som er pyntet med søtsaker og blir fanget av heksa. Som alle eventyr ender dette også godt. Heksa blir lurt og alle er lykkelige på slutten.

Denne flotte historien er nå presentert i en moderne drakt av de to unge amatørskuespillerne Mie Moe Gofjeld og Fredrik Boye Longva.

Det hele starter med en rotete og unødvendig innledning der Longva forklarer kort om teater, mens Gofjeld dukker opp som prinsesse Märtha med eventyrboken. En usammenhengende start før plutselig Hans og Grete dukker opp her i Larvik.

Målet til Gofjeld og Longva er å fortelle en historie slik Hans og Grete selv mener den var.

Gjennom 45 minutter hoppes det fra historien, over til et kort samtidsdrama på nynorsk, orienteringsløp, via sjørøvere, mexicanere, pinjata og latinorytmer. Miming, fortellerteater og skuespill blandes med sang og musikk. Selve historien om Hans og Grete forsvinner et sted med toget som drar ut av perrongen.

Dessverre.

Nå gjør både Gofjeld og Longva en flott prestasjon som skuespillere, og sangene er egentlig gode, hvis de ikke hadde blitt så forstyrret av alt det andre. Men det blir for mye surr og rør. For mye sukkersjokk.

De to skuespillerne kjenner vi fra flotte prestasjoner gjennom flere år i Herregården, men mye tyder på at det ikke holder å være god på scenen, hvis man ikke klarer å skape et manus som formidler historien, eller gir et ungt publikum mulighet til å følge med.

Det er mulig et barn av i dag, med tilgang til alt for mange medier på en gang, og diagnose med flere bokstaver enn legens navn, kan finne veien gjennom forestillingen. Men jeg tviler. Dessverre.

Her er det to unge teaterinteresserte som prøve å gi et tilbud til de yngste. Som gjerne vil det. Hvorfor ikke gjøre det på ordentlig? Hvorfor ikke bruke et manus man vet forteller en historie og gir en teateropplevelse for et ungt publikum? Det er dessverre ikke bare amatører som ikke tar barn på alvor. Vi har sett det flere ganger før. Man blir for opptatt av sitt eget ståsted til å gjøre det man egentlig er ute etter. Nemlig å skape godt teater for et ungt publikum. Framtidens publikum

Dessverre ser det ut som om denne versjonen bare ønsker å skape fart, spenning, og korte glimt inn i det aller meste man kan finne på. Alt på en gang. Med vekslinger som til og med overgår unger stappet fulle av sukker og en sterk evne til å hoppe fra det ene til det andre, uten å bry seg om den egentlige historien

Artikkeltags