Terningkast 4: James Bond som Jason Bourne

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Les ØPs anmeldelse av den nye James Bond filmen.

DEL

Mange falt for Daniel Craigs machoversjon av James Bond i «Casino Royale» og applauderte en vitalisering av en figur som var i ferd med å bli en pur klisjé. Ikke jeg.

Og etter å ha sett oppfølgeren «Quantum of Solace» er det ikke mye lindring (solace) å hente.

Jo da, jeg ser at Pierce Bosnan kunne bli vel «blødmete» med leppene, og det skal Craig ha, her er det lite blødmer å høre. Det er sant å si ikke mange replikkene å hefte seg ved i det hele tatt. Det er kroppen som snakker.

Steinansiktet har verken tid til fraser, flørt eller forføring, men har mer enn nok med å smadre biler, båter og fly, knuse fiendtlige fjes og kroppe seg. I et tight tempo. For som i «Casino Royale» går det også denne gangen forrykende for seg.

Det er actionscener her som er så velkoreografert og estetisk lekre å se på at man blir helt matt. Ikke minst når man kryssklipper ulike actionscener som hesteløp i Sienas trange smug med dødelig menneskejakt og en ditto jakt i Bregenz i Østerrike mot en pompøs framføring av Puccinis «Tosca» på den berømte flytende operascenen i Bodensjøen. Lekkert!

Men det forblir med trøkket, tempoet og det visuelle godteriet. Oppfølgeren til «Casino» kan ikke beskyldes for å være handlingsdrevet.

Storyen er både ufokusert og lovlig tynn, figurene vel «automatiserte» og motivet - hevn - virker påklistret. Man må ha eneren present på netthinnen for å se referansene.

Når både film og sjefsfigur mangler den sjarmen og lekne elegansen som i hvert fall undertegnede forbinder med Roger-Moores aristokratiske upper-stiff-arroganse, og den storpolitiske tematikken (kampen om vannet) kun forblir et fjernt bakteppe, kunne dette nær sagt ha vært hvilken som helst fartsfylt dusinaction.

Jason Bourne-filmene virker å ha vært et forelegg for regissør Marc Forster, men Bourne er faktisk farligere, mer intens, mer utfordrende og nyansert enn nye Bond. Selv om han fyker rundt med kutt og skrubbsår i et fjes som har vært ute en vinterdag før.

En time og 45 minutter fyker unna, så dårlig er filmen ikke med sine fascinerende high-tech-duppeditter, sitt imponerende klippearbeid, sine befriende tøffe kvinner og sine mange velsmurte og heftige actionscener fra Italia, Østerrike, Bolivia og Russland med mer.

Men kanskje blir man litt skuffet når myten gjenfortelles med så til de grader andre personer og poenger og virkemidler at tidligere tiders Bond-signatur er så godt som slipt bort.

Heldigvis, vil sikkert mange mene. Dessverre, mener jeg.

Artikkeltags