Kvalitetsmerket oveflødighetshorn

Artikkelen er over 12 år gammel

Les anmeldelsen av Erling Pedersens bok her.

DEL

Kalmarkrig og Kristian Kvart, Kloster-Lasse og kryptokatolikker, Fresjeborg og freske trollfolk. Det er stoff med sus i Erling Pedersen turnerer i sin nyeste bok, «Kongens merke», en velkomponert og underholdende historieroman av godt gammelt merke.

Noe grensesprengende originalt kunstverk er denne 379 siders tykke boken ikke, men romanen er en rikt orkestrert fortelling som bobler over av sterke scener, fargerike figurer og fascinerende detaljer, og som leses i ett deilig sugende strekk.

Romanens historiske tid strekker seg fra kong Christian IVs store reise til Vardø i 1599 og fram til Kalmarkrigen (1611-13), med Sinclairtog gjennom Gudbrandsdalen, og rettssaken mot en håndfull kryptokatolikker i Gjerpen utenfor Skien sensommeren 1613.

Men mer enn de ytre historiske og storpolitiske hendelsene i et hardtrivaliserende Norden, er det skjebnen til en håndfull enkeltmennesker som pirrer og engasjerer.

Handlingsforløpene knyttes til trolljenta Aona som voldtas av Christian IV under reisen til Vardø og føder datteren Erla i en vill storm i havgapet, adelsmannen Peder Iverssøn Jernskjegg, storbonden Per Klungnæs og kong Christian IV selv. Disse historiene kryssklippes og den sømfri vekslingen skaper spenning og suggererende rytme.

Men forfatteren gjør det ikke lett for seg. Han spenner opp et voldsomt episk lerret og favner vidt og bredt. Boken har en allvitende forteller, en klar kronologi, veksler mellom psykologi og politikk, diktning og historie, fortid og dramatisk presens, har ledemotiver, sidehandlinger og mangfoldig persongalleri.

Ikke alle sideløpene veves like logisk smidig i hverandre, men forfatteren overbeviser med et skarpt blikk for tidsriktige detaljer, språklige nyanser og store kunnskaper om tid og miljø og historie.

Handlingen(e) foregår i Nord-Norge, i Romsdal, Bergen, Oslo og København, og i London, men for lokale lesere gjør det ikke boken mindre interessant at voksne deler av romanhandlingen utspiller seg i den sagnomsuste Fresjeborgen.

Peder Iverssøn er for øvrig - ved siden av hovedpersonene Aona og Erla - en av bokens mest minneverdige karakterer, der han slites mellom den nye lutherske troen og den gamle papismen.

Barokken var en turbulent epoke med sterke religiøse motsetninger, stormaktskonflikter, overtro og uvitenhet, kjønnslig råskap, hoffeksesser, fattigdom og optimistisk gründervirksomhet.

Det skal stor dikterisk kraft til for å fange denne tidsånden og tenkemåten, men Pedersen lykkes på en måte som minner om - og det er positivt ment - Edvard Hoems historieroman «Kom fram, fyrste!» fra 2004.

Selv om Hoems roman om Norges siste erkebiskop, Olav Engelbretsson, er en langt mer subjektivt fortalt historie fra en epoke som ligger litt forut i tid for Christian IVs - reformasjonens innføring i Norge (1537).

Skulle jeg anføre noen få innvendinger mot «Kongens merke», må det være at det store persongalleriet og de i seg selv høyinteressante (kultur)historiske uttogene går litt utover den psykologiske portretteringen, om enn karaktertegningen jevnt over er skarp og figurene levende.

En slagside ved fortellingen er det imidlertid at den ikke utdyper og nyanserer forskjellen mellom protestantisme og katolisisme. Denne konflikten er et bærende motiv i boken, men leseren får ingen klar forestilling om hva forskjellen egentlig bestod i, og hvorfor jesuitter og kryptokatolikker ble ansett som en sådan trussel mot Christian IV at han faktisk innførte dødsstraff mot papisteri.

I så henseende forblir scenene med Kloster-Lasse fra Tønsberg, lederen av den katolske motreformasjonen i Norden, litt skisseaktige. Tidvis kan fortellingen kanskje også bikke vel mye over mot det melodramatiske og skillingsromanaktige - men på den annen side fremhever og understreker nettopp en rekke rystende scener (med voldtekt, djevel, drap, magi, etsende medaljong, jernmaske, skitne fangehull på Akershus osv.) bokens stemning og barokkens folkelige frodighet.

For denne anmelder er uansett «Kongens merke» i all hovedsak storveis underholdning og et overflødighetshorn av en roman. Og med en åpen slutt og det ambisiøse løpet forfatteren legger ut på, er det klart at det blir en fortsettelse på denne saftige sagaen. I så fall fins mange muligheter. I tid står vi på terskelen til 30-årskrigen (den begynner i 1618), og av lokale utfordringer venter Fresjeborgens endelikt (1653) like om hjørnet.

Det er all grunn til å vente i spenning på neste bind. Forfatteren har funnet et spennende stoff fra en stemoderlig behandlet periode i norsk historie, skriver fordømt godt og har i det hele tatt levert et imponerende litterært håndverk.

I mine øyne noe av det ypperste har prestert.

Artikkeltags