Mektig og monumental Adolf Hitler-biografi

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Er du ennå ikke ferdig med julens bytteøvelser og fremdeles sugen på et lysende lesekick i lange og mørke januarkvelder? Vel, her er boken. Den norske utgaven av Ian Kershaws biografi om Hitler er rett og slett imponerende, en av de aller grundigste og beste biografier jeg har lest noensinne.

DEL

Med engelske Allan Bullocks «Hitler - et studium i tyranni» fra 1952, og tyske Joachim Fests «Hitler» fra 1973, skulle en tro tyrannen med Chaplin-barten var gjennomanalysert fra de fleste sider. Men ny viten og nye perspektiver kommer stadig, og hver generasjon må skjerpe sitt blikk på historien.

I 1998 og 2000 utga den britiske historikeren Kershaw sin versjon av Hitlers liv og levnet, en monumental framstilling i to deler («Hybris» og «Nemesis») på over 1500 sider. Sist høst forelå en samlet og forkortet utgave på norsk, på «bare» 1000 sider.

Og du verden for en besettende bok! Kershaws biografi er allerede en klassiker og et referanseverk som tegner et usedvanlig mangefasettert bilde, ikke bare av en av verdenshistoriens mest fascinerende og frastøtende massemordere, men også av et dramatisk kapittel i europeisk historie, fortrinnsvis den tyske; Fra «dolkestøtlegenden» og den demokratiskjøre Weimarrepublikken via jødeforfølgelsene og den overmodige anneksjonspolitikken i 30-årene fram til apokalypsen i Berlin-bunkeren i 1945.

Umulig selvsagt å gi et tilnærmelsesvis dekkende referat av denne mursteinen, men forfatteren holder et befriende sobert og nøkternt blikk på emnet, avstår fra mystifiseringer, spekulasjoner og ryktekolporteringer, og forankrer framstillingen i et helt bibliotek av kilder, ikke minst primærkilder. Uten å ty til for mange skjønnlitterære grep og dramatiserende effekter makter han å skrive både spirituelt og spennende.

Ølkuppet i München i 1923 blir et sitrende minidrama i den overordnete «fortellingen», likeså spillet som førte til maktovertagelsen i 1933 og attentatforsøkene mot tyrannen, herunder offiserskomplottet i hovedkvarteret Ulvehiet ved østfronten sommeren 1944.

Og mens framstillingen ruller kronologisk framover, nyanseres og utdypes portrettet av Hitler, i en bok som er klart mer av en sosiobiografi enn en psykobiografi. Resultatet er uansett et sylskarpt levende bilde av døgenikten og demagogen, halvkunstneren og kynikeren, vegetarianeren og Wagner-fantasten, og paranoikeren med de åpenbart patologiske karaktertrekkene.

Det interessante er også å se hvordan den ravgale megalomanien festner seg i Hitlers selvbilde samtidig som han synliggjøres i tysk politikk og løftes fram av et samfunn og en kultur som i tiden etter Versaillefreden i 1918 på mange måter selv må karakteriseres som ideologiforvirret, paranoid hevnlystent og dypt (tvangs) nevrotisk.

Interessant er det også å se hvordan den eneveldige føydalfyrsten er påpasselig med å usynliggjøre seg selv når de antihumanistiske og kontroversielle beslutningene skal iverksettes. Dvs. hvordan han overlater til undersåtter og løpegutter nede i hierarkiet å tolke hans allmektige vilje og handle «i tråd med førerens ønske». Derved ble det også skapt rom for nazibøller, karrierejegere, torturister og en rad bestialske handlinger som ikke nødvendigvis kunne tilbakeføres direkte til Hitler.

Heller ikke i forbindelse med Wannsee-konferansen, der den endelige løsning på «jødeproblemet» ble besluttet, kan man finne kildespor etter føreren. Konklusjonen til Kershaw er likevel klokkeklar:

«Aldri i historien har slik elendighet - fysisk og moralsk - vært forbundet med én manns navn.» (?) «At de tidligere uutforskede dybder av umenneskelighet som naziregimet sank ned i, kunne trekke veksler på en omfattende medvirkning fra alle samfunnslag, er like klart. Men Hitlers navn står med rette til alle tider som den som mer enn noen forårsaket sivilisasjonens voldsomste sammenbrudd i moderne tid.

Den ekstreme formen for personifisert styre som en dårlig utdannet ølhalldemagog og rasist, en navlebeskuende stormannsgal og selvlært nasjonal frelser fikk lov til å oppnå og utøve i et moderne og økonomisk avansert og kulturelt land som var kjent for sine filosofer og diktere, var helt avgjørende for den grusomme utviklingen begivenhetene tok i disse skjebnesvangre 12 årene. (?)

Hitler var hovedinspiratoren til et folkemord som verden aldri har sett maken til.» forsikrer Kershaw.

Kort og konsist: «Hitler - overmot og nederlag» er en sann svir å lese!

Artikkeltags