Al DeLoner eller Atle Bystrøm som han en gang ble døpt, er ute med sitt fjerde soloalbum etter at Midnight Choir takket for seg. For de som med spenning venter å få mye nytt og spennende ut av låtskriveren og artisten, så blir dette nok en skuffelse. Igjen er det den dype melankolikeren Al DeLoner som griper tak i lytteren og tvinger oss til å gire helt ned, ligge tilbake og til tider bli bedrøvet. Dette er definitivt midt i blinken for en ensom sjel, en god flaske rød vin, og en mørk kveld der kuldegradene kryper under null og man vet at det er langt frem til lysere tider. Men det kan dessverre bli for mye. Det kan rett og slett bli for mye tilbakelent sorg over livets tristesse. Vi har hørt det før fra Al DeLoner og vi har hatt sansen for det hele veien, men hvor lenge? Tenker jeg.

Likevel slipper Al DeLoner unna med all melankolien og all tristessen. Fordi det er litt godt å bli ført inn i sin dype ensomhet av en artist som er helt tydelig ærlig på det han gjør.

Det som faktisk løfter denne skiven, er en inderlig ektehet som artisten bærer fram gjennom sitt tekstmateriale og sin til tider såre vokale fremførelse.

Og kanskje gjenhøret med noen Midnight Choir-låter også løfter frem et helt annet savn.

Alt i alt er dette som vi venter det av Al DeLoner. Albumet overrasker ikke, men er helt på det jevne ut fra hva vi har hørt fra den kanten før.