Terningkast 5: Sprudlende hovedstadshyllest fra Gewelt

Sterkt album: Terje Gewelts «Oslo» inneholder trøkk og timing, sprudlende spilleglede.

Sterkt album: Terje Gewelts «Oslo» inneholder trøkk og timing, sprudlende spilleglede.

Av
Artikkelen er over 10 år gammel
DEL

Larvik-basser Terje Gewelt er antageligvis norsk jazz' mest brukte sideman, men begynner også å bli en markant soloprofil med genuin sound og «stemme».

Som bassist er han kanskje ikke av de mest ekspressivt eksperimentvillige. Han har en lavmælt, økonomisk spillestil, mer i tråd med Ørsted Pedersen og Charlie Haden enn «galskapen» til det funky elbassfantomet Jaco Pastorius, for å si det slik, står trygt i den ørevennlige kammerjazzen og leverer lekre, luftige og sofistikerte komposisjoner med småvakre melodilinjer i utsøkte arrangementer.

Så også på soloutgivelsen «Oslo», hans syvende under eget navn. Igjen på Gewelts eget plateselskap Resonant Music, som også begynner å bli en label å legge merke til i norsk jazz.

Denne gangen er det den italienske pianisten Enrico Pieranunzi og den svenske trommisen Anders Kjellberg som er invitert med på laget. Og resultatet er et variert og vitalt album, som spenner fra det usigelig melodivakre og valseaktig forførende via de røykfylt sugende blå-stemninger til det mer livlige og lekent eksperimentelle.

Her er trøkk og timing, sprudlende spilleglede, stort mangfoldsuttrykk, bred stemningsvariasjon, usedvanlig frisk musikalitet og mye inspirert og «attakkerende» improvisasjon til «softbasser» Gewelt å være, i tolv detaljrike vokselåter. Sjøl er det lenge siden jeg har hørt Gewelt så kreativ på ståbassen.

Og er ikke navnet til den italienske tangenttrollmannen kjent av altfor mange, så hjelper det muligens å vifte med vitaen. Enrico har nemlig spilt med kanoner som Chet Baker, Charlie Haden, Paul Motian og Jim Hall, sammenlignes med Bill Evans og regnes for å være en av verdens ypperste nålevende pianister.

Kjellberg på sin side har tidligere jobbet med Lars Jansson og Bobo Stenson, og for dem som av og til frekventerer jazzhyllene, er ikke dét heller noen dårlig attest.

Det får være som det vil, «Oslo» er først og fremst Gewelts plate. Han har signert seks av i alt 12 låter, og i tillegg «jammet» sammen en suite på tre låter med de øvrige, mens Enrico står for de tre resterende. Deriblant den eggende valseåpningen. Alt sammen nytt materiale, bortsett fra låten «Small Country» som også fins på Gewelts debutalbum som soloartist, «Hide and Seek» (1999), da i en duoversjon med gitaristen Staffan William-Olsson.

På mange måter er denne jazzete hyllesten til hovedstaden en mektig musikalsk reise og et bidrag til åpningen av platesesongen 2009 her hjemme det allerede her og nå lukter Spellemann av.

Book bandet til Bølgen nå!

Artikkeltags