Stor novellekunst fra Gaute Heivoll

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Gaute Heivoll er muligens et ukjent forfatternavn for noen, men 29-åringen fortjener oppmerksomhet. Høstens utgivelse, «Doktor Gordeau og andre noveller», er rett og slett stor novellekunst fra en særegen stemme.

DEL

Forfatteren debuterte i 2002, har gitt ut i alt fem bøker og holder til ved Viksfjord om somrene. I et intervju med ØP røpet han at flere av bøkene hans er blitt ferdigskrevet i vårt distrikt.

Landskapet som rammer inn brorparten av de syv novellene i høstens samling, er imidlertid umiskjennelig sørlandsk. Da fortrinnsvis de gamle gårder, stille tjern og mystiske skoger i innlandet, med sine skakke og sære skjebner. Et klassisk bibelbelte med et grublende bedehusmiljø.

Personene er for det meste fåmælte særlinger som bakser med tilværelsens tyngde og store spørsmål. Samtlige likevel merkelig levende og «alminnelige» i all sin atferd og refleksjoner, og psykologisk raffinert tegnet.

I enkelte av de fortettede og tidvis sterkt symbolmettede tekstene er påvirkningen fra en forfatter som Tarjei Vesaas påtrengende. Ja, i den knallsterke og dramaturgisk virtuose innledningsnovellen, «Brev til Amerika», møter man sågar en moderne utgave av Tusten fra Vesaas «Fuglane».

Novellen handler om den lett dysfunksjonelle men høyst sensitive Ivar som bor på en liten gård sammen med faren Anders. I bakgrunnen svever onkelen Eilif, som i yngre år utvandret til Amerika, og som «besøker» de to tause livssliterne i gamlelandet med jevnlige brev.

Vi vet imidlertid aldri helt om denne Eilif er et fantasifoster eller en reell størrelse som faren nærer fantasien til sønnen med.

Reelle størrelser er imidlertid den tiltaksrike og handlekraftige naboen Knut i Berget og hans datter Anna. Sistnevnte vekker ukjente følelser i Ivar og utfordrer den ellers enkle og regelmessige tilværelsen hans. Det er partier i denne novellen som er noe av vakreste og fineste jeg har lest på lenge.

Også flere av de øvrige tekstene er kresen novellekunst. Tekstene balanserer på en knivsegg med udefinerbare farligheter på begge sider, og forfatteren imponerer med et skarpt blikk for det store i det lille og et lavmælt, finstilt språk som «kler» innholdet perfekt.

Det ytre og det indre landskap glir tidvis over i hverandre og skaper en rent drømmeaktig fascinerende suggesjon slik vi kjenner den fra den ekspresjonistiske litteraturen (Vesaas, Pär Lagerkvist med flere).

I novellen «Veslehans» møter vi eksempelvis en gammel og lettere dement kvinne som venter på den døde sønnen sin, mens hun famler gjennom krystallklare erindringsbilder. En gripende tekst.

Også novellen «Elias i fyret», om en omstreifer som tar inn på en nedlagt gård og forvandler vedkubber til særegne fyrtårnskulpturer, er strålende novellekunst.

Den svakeste novellen er faktisk tittelnovellen, «Doktor Gordeau». Den handler om en mann som drar til Casablanca for å foreta en kjønnsskifteoperasjon. Spektakulært nok, men teksten forblir høyst skissepreget og uforløst. Rent motiv- og miljømessig bryter den i tillegg så sterkt med samlingens øvrige stoff og stemning at den faktisk burde ha vært luket ut.

Men det får være som det vil. Heivolls første novellesamling damper av profesjonalisme, ekte kunstnertemperament og stor sjangerforståelse. Dette er ladete, fortettede, åpne og underliggjørende noveller som spinner lenge i bevisstheten.

Sjekk for all del ut denne forfatteren. I tillegg til å ha funnet sin egen tydelige stemme i en alder av 29, overbeviser han med en sjelden voksen imaginasjonskraft.

Artikkeltags