Terningkast 5: Sunde som forventet

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Øystein Sunde har spilt showet «Sånn er'e bare» for fulle hus i Oslo i lang tid. Derfor er det ikke underlig at han på Klubben i Tønsberg tidvis kopler inn autopiloten. Men du verden. Halvannen time Sunde blir alltid suksess.

DEL

ANMELDELSE

Verbale krumspring og musikalske gitarfinesser har vært Øystein Sundes kjennemerke siden han ga ut «1001 Fnatt» i 1970. Under premieren i Tønsberg onsdag kveld, var han tilbake på kjente trakter. For Sunde har trukket fulle hus til Klubben flere ganger før. Første gang for 35 år siden! Og vi vet at han kommer til å gjøre det denne sommeren også.

Øystein Sunde har med seg fem strengekamerater til forestillingen «Sånn er'e bare». Og fra før trodde vi faktisk at sjefen sjøl spiller både gitarer og banjo både bedre og raskere enn de fleste. Men han har utvilsomt sine konkurrenter. Terje Kinn, Stein Bull-Hansen, Øystein Fosshagen og Knut Hem matcher Sunde i både musikalsk virtuositet og engasjement. Men det er bassist Olaf «Knerten» Kamfjord som oppnår størst applaus. Trolig mest fordi han har postadresse Husøysund. Meget i Sløyd, er Sunde-bandets navn. Musikalsk får hele ensemblet en sekser i mørk dress.

Om Øystein Sunde har tatt med seg setlista fra Dizzie Showteater i Oslo, og om Jørg-Fr Eilertsen i programmets forord ønsker oss velkommen til forestilling i hovedstaden, har han lagt inn en ny kvikk innledning etter en strålende banjointro. - Ekstremsport, sier Sunde. - Perfekt for Vestfold. Tunnellkjøring. Det er neppe mange som våger.

Øystein Sundes styrke som artist, er hans evne til å speile det hverdagslivet vi alle kjenner så godt. Han er rett og slett noe så sjeldent som en drivende god historieforteller. Og på Klubben formidler han en lang rekke nye observasjoner, både som viser og verbale innstikk. Gjennom 14 relativt nyskrevne låter, et strenge potpurri og «Kjekt å ha» som ekstranummer tar han sitt publikum gjennom et fyrverkeri av en forestilling.

I Tønsberg begynner han med valgløfterefleksjoner i «Sånn er'e bare», formidler tankevekkende om barn, foreldre og tilbringertjeneste i «Plopp» og «Vafler og kaffe», resirkulerer en venvittige historien om Harald Jordfreser, og lanserer sin poengterte låt om plassering av museet for norsk rock.

På Klubben er Øystein Sunde til de grader Øystein Sunde. Og det holder. Sånn er'e bare.

Artikkeltags