Terningkast 5: Treffsikkert generasjonsdrama fra 1980-tallet

Knallkjemi: Samspillet mellom Arthur Berning i rollen som Helge og Rolk Kristian Larsen i rollen som Jarle sitter så det suser i den vare og vektige og treffsikre generasjonsperlen «Mannen som elsket Yngve».

Knallkjemi: Samspillet mellom Arthur Berning i rollen som Helge og Rolk Kristian Larsen i rollen som Jarle sitter så det suser i den vare og vektige og treffsikre generasjonsperlen «Mannen som elsket Yngve». Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

«Mannen som elsket Yngve» er blitt et herlig generasjonsdrama med treffsikker sjargong og troverdig tidskoloritt. Filmen er både var og vektig, øm og morsom, og har et par funn i hovedrollene.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

60-tallsgenerasjonen fikk brettet ut oppveksten sin i Saabye Christens «Beatles» mens 70-tallsgenerasjonen fikk diagnosen i Ambjørnsens «Hvite niggere».

Nå kommer altså filmen om det å være ung på 80-tallet. Nærmere bestemt i oljebyen Stavanger i 1989. Året da synthpopen infiserte jappehodene sammen med The Cure, Joy Divison og andre mørkere uttrykk. Da videre Berlinmuren falt, hockeysveisen krøllet seg i nakken og Mathias Rust var big star etter å ha landet med lite propellfly i Moskva to år tidligere.

Og det halvannen times lange gjensynet med 80-tallets svanesang er blitt en humrende hjertegod sak med kostelige karakterer og supre skuespillerprestasjoner, saftige replikker og heftig gjenhør med mye bra musikk (80-tallet hadde dét og innimellom) samt hårreisende dårlig bandprestasjoner - ironisk framstilt av tre av rollefigurene.

Det hele pakket inn i en gjennomført realisme. Personlig falt jeg dønn for debutanten Arthur Berning i rollen som den raddisrufsete turboleppa Helge. Men også Rolf Kristian Larsen som tjommien i hovedrollen som den seksuelt ubefestede Jarle er en karakter du blir rent lyrisk av å stifte bekjentskap med.

Rammen er altså Stavanger, og vi møter Jarle Klepp som mangler mål og mening med tilværelsen. Inntil han snubler over Helge og Ida, trommer sammen et punkeband og forsøker å ta ut lyst og livslede med elgitatren i en gammel bunker.

Alt ser ut til å ordne seg, Jarle + Ida blir veldig sant, og det er duket for debutkonsert med punkebandet. Men så dukker tennispilleren Yngve opp i klassen, med kropp som en gresk gud og bildet av David Sylvan i fotoalbumet. Og Jarle får trøbbel med både seksualitet og selvbilde.

Og ikke minst Jarles erkjennelse av egne bifile tilbøyeligheter er skildret med finstilt ømhet og undrende naivisme. Men regissør Stian Kristiansen har et heldig grep også med de vanskelige miljøskildringene, og faller heller aldri for fristelsen til å parodiere eller romantisere, utlevere eller velte seg i nostalgi og sentimentalitet.

Storyen er stramt fortalt og glimtene av sosial tristesse, som vi også får, er balansert og nyansert. Kanskje «famler» filmen litt vel mye midtveis før historien får fotfeste og retning, men alt i alt er dette en deilig god filmopplevelse. Noe av det bedre jeg har sett av norsk ungdomsfilm noensinne.

Et tvers igjennom muntert tidsbilde med et dønn alvorlig tema i bunn, og en innertier for alle lærere i videregående.

Artikkeltags