Terningkast 4: Urpremieren så ikke lys ut for Trangvik

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Først må det sies at Trangvikspelet i år, som i fjor, byr på gode skuespillere, som gjør en fremragende jobb. All honnør til disse. Det er igjen helt på sin plass å trekke fram Kjetil Andersen med en rollefigur som gir spillerom for hans sedvanlige galskap. Men også Jon Van Tidemand, Per Olav Hauge, Liv Ellingsen, Elise Landa Omsland og Ann Kristin Holt Mikalsen gjør gode rolletolkninger på sine figurer. Scenografien er enkel og grei og vi kjenner den godt fra i fjor.

Når det er sagt er manus til årets Trangvikspel i samme gate som i fjor. Bare litt dårligere.

Egentlig er det fantastisk at en lokal skribent prøver seg på farsen som sjanger og skaper teater der teknikk og mikrofoner ikke er nødvendig. Det er faktisk en fornøyelse å se lokalt amatørteater uten fiksfakserier og lydhjelp.

Men det er krevende å skape en farse i vår tid. Veldig krevende. Og andre forsøk kan fort oppfattes som om det er litt for krevende for Erling Pedersen. Beklager.

Stykket holder ikke. Det blir for tomt innenfor rammen som er satt. Og det blir ikke minst litt forvirrende med tanke på hva som vektlegges på veien mot slutten. En forholdsvis sløv slutt med tanke på forventningene et prinsessebesøk gir.

Visst har stykket «Rojal Visitas» sine morsomheter og gags som får folk i salen til å le.

Men dette er tynne saker. En syltynn ramme, der Trangviks fotballskole for jenter skal få kongelig deltaker og både lokalpresse og vara varaordfører, som er ordfører i fellesferien, går fra konseptene med ideer.

Noe særlig mer skjer egentlig ikke. Utenom at de øver og øver på en versjon av Shakespeares «Hamlet». Og de øver.

Når andre akt begynner og man forventer at her begynner det å skje noe, så øver de jammen meg nesten hele den akten også.

Mulighetene er så mange, men de brukes ikke denne gangen heller.

Å være eller ikke å være, ropes det fra scenen. Ja det er spørsmålet man må stille.

Her har man en mulighet til å lage en farse basert på det lokale liv i Larvik, noe som også var tanken til Pedersen i begynnelsen. Men de små lokale poengene blir for spede, for tamme og for platte.

Det er morsommere i kommunestyrets møter. Det er faktisk morsommere i vår egen redaksjon enn det er hos Trangviskpostens redaktør.

Hvorfor gjør ikke manusforfatteren det han sa han skulle gjøre. Ta tak i de lokale politiske poengene. De finnes jo der. De skapes hver uke. Her i Larvik er det bare å fråtse.

Så var det publikum da. Hva har skjedd når en lokal urpremiere, med lokale aktører og en lokal forfatter, i et sterkt teatermiljø, ikke klarer å få folk inn.

Lite folk i en stor sal dag etter dag er ikke oppløftende for en by som egentlig har et nysgjerrig publikum.

Med optimistisk talte 50 i salen på en urpremiere ser det ikke lyst ut i Trangvik.

Artikkeltags