I en debattartikkel i Østlandsposten 9.september, satte vår tidligere justis- og beredskapsminister Anders Anundsen frem påstander om Høyesterett og Riksadvokatens rolle i en rusreform. Påstandene trenger korreks.

«Høyesteretts rusrevolusjon»er tittelen på Anundsens debattinnlegg. Anundsens hevder her at Høyesterett har tatt seg til rette og overstyrt Stortinget i saker om mindre alvorlige narkotikalovbrudd. «Hva skal vi egentlig med demokratiske prosesser når vi har en Høyesterett som synes de er bedre egnet til å styre ruspolitikken, enn de vi har valgt til å gjøre det» spør Anundsen retorisk. Også Riksadvokaten anklages for å ha tatt skjea i egen hånd: «I tillegg har Riksadvokaten endret påtaleoppfølgingen og tvangsmiddelbruken ved narkotikasaker», hevder han.

Det er prisverdig å løfte en debatt om Riksadvokatens og Høyesteretts rolle. Maktfordelingsprinsippet fordeler statens makt mellom Storting, Regjering og domstoler. Det skal derfor være et klart skille mellom Stortinget som lovgiver, og domstolene og påtalemyndigheten som utførere av lovgivningen. Riksadvokaten er underlagt regjeringen og er påtalemyndighetens leder. Likevel ligger det i både Høyesteretts og Riksadvokatens mandat at de skal gjøre kontinuerlige vurderinger av hva som er lovgivervilje og styringssignaler. Så hva er det egentlig Stortinget har ment skal være gjeldende politikk på narkotikafeltet?

Anundsen ser ut til å være enig i at Høyesterett skalfølge signaler fra Stortinget, og tolker det på følgende vis: «Signalet fra Stortinget var imidlertid at gjeldene regelverk skulle opprettholdes» skriver han. Undertegnede har fulgt prosessen med rusreform tett, og var til stede i Høyesterett da de tre dommene ble behandlet. Jeg er uenige med Anundsen i hva hovedsignalet fra Stortingets behandling av rusreform var.

Forslaget om rusreform slik det var beskrevet i NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp ble nedstemt i Stortingets behandling av saken, der FrP, AP og SP utgjorde et flertall. Flertallet ønsket altså ikke en generell avkriminalisering av narkotika til egen bruk. Det skjedde imidlertid noe annet viktig i denne forhandlingen. Etter at rusreformforsaget ble nedstemt fremmet partiene AP og SP et nytt forslag, der de mente at «tung rusavhengighet bør gi unntak for straffereaksjoner for bruk og besittelse av narkotika, og at reaksjonene istedenfor legges til helsetjenesten». Også dette forslaget ble nedstemt av flertallet, men ikke fordi partiene var imot hovedinnholdet i forslaget. Begrunnelsen var heller at det å frita tungt rusavhengige for straff ville være i strid med det strafferettslige likhetsprinsippet. AP og SP ønsket altså en delvis avkriminalisering, og støttet med dette hovedideen i NOUen om rusreform, nemlig selve ideen om å frita tungt rusavhengige for straff.

Det var disse uttalelsene som ble sentrale for Høyesteretts fortolkning av lovgiverviljen i de tre nye høyesterettsdommene. Det Høyesterett gjør i sin behandling av disse narkotikasakene er å bedrive rettsutvikling i samspill med stortinget. Derfor drøftes stortingets signaler i narkotikapolitikken grundig, særlig i den første av de tre HR-dommene. Med bakgrunn i drøftelsene av NOUen i Stortingets helse- og sosialkomite konkluderer Høyesterett med følgende: «Det var altså bred enighet om at i hvert fall de tungt rusavhengige ikke burde straffes for erverv og innehav av mindre mengder narkotika til eget bruk».

Anundsens hevder videre at Riksadvokaten har gjort endringer i påtaleoppfølging og tvangsmiddelbruk. Dette er ikke riktig. Riksadvokaten er påtalemyndighetens daglige leder, og har det overordnede ansvaret for all straffesaksbehandling. Under debatten om rusreform fremkom det at politiets bruk av tvangsmidler i narkotikasaker så ut til å bryte med lovverket, og Riksadvokaten så det som nødvendig å gjøre tiltak for å få praksis i tråd med lov.

En gjennomgang av bruken av tvangsmidler i politidistriktene i mindre narkotikasaker våren 2021 viste at politiet manglet kunnskap om når og hvordan personer kan undersøkes ved mistanke om brudd på narkotikalovgivningen. Rapporten om politiets tvangsmiddelbruk kan leses i sin helhet her: https://www.riksadvokaten.no/document/rapport-om-politiets-tvangsmiddelbruk/ På bakgrunn av dette har Riksadvokaten satt i verk opplæring av underliggende instanser, med formål om å verne befolkningen mot uriktig bruk av tvangsmidler. Det er altså intet nytt som er innført fra Riksadvokaten. Endringen består simpelthen i at politibetjenter og påtale må sørge for å følge det lovverket de er underlagt.

Det å bringe opp spørsmålet om Høyesteretts og Riksadvokatens rolle i straffesaker til diskusjon er uansett et gode. Både Høyesterett og Riksadvokatembetet utvikler og endrer seg i takt med samfunnet. I et åpent og demokratisk samfunn bør vi alle følge med og diskutere arbeidsmåter og endringer i våre viktigste samfunnsinstitusjoner.