Gå til sidens hovedinnhold

Åpent brev til Kommuneadministrasjon og folkevalgte i Larvik kommune

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

La oss ta turen til Risøya. Og kort innpå til dere som kommer med kommentarer av typen «Det er alltid motstand mot å få til noe nytt i Stavern».

På Risøya er det «fått til» veldig mye siden jeg vokste opp der med seks helårsboliger, fire hytter og en smal grusvei, men det får vi ta ved en senere anledning. Nå er det snakk om å «få til» noe på Risøya igjen. Nærmere bestemt på Norfil-tomta og området vest for Nordbukta. Jeg forutsetter at historikken for området er kjent, når jeg kommer med en oppfordring til kommuneadministrasjon, planutvalg, formannskap og kommunestyret: vi trenger virkelig at dere bruker det dere har av klokskap og integritet. Dere bør bl.a. vurdere beslutningsgrunnlaget svært nøye. Kommunens jurister jobber på høygir med å få det juridiske på plass, men det er ikke bare det juridiske ansvaret som står på spill for kommunen, men også vurderingsevne, integritet og det som skal stå igjen for historien. Så skal jeg ikke gå nærmere inn på det etiske og moralske, selv om det definitivt er grunnlag for det. Dette er ikke en beslutning man kan ta lett på. Kommunen har erkjent ansvar og eierskap for miljøgiftene som er i området. Dere har nå anledningen til å balansere den betydelige miljøforurensningen kommunen var ansvarlig for på 70-tallet. Det hjelper ikke at kommunen lanserer ‘Miljømoro med Miljørn’ hvis man ikke tar eierskap og ansvar for uopprettelig miljøskade kommunen har stått for tidligere, og handler i henhold til det.

Ifølge Miljødirektoratets arkiv har det vært utført måling av giftstoffer i grunnen i områdene på Risøya siden 1997. NRK skriver i en sak i 2012: «Kreftfremkallende gift lekker ut. En miljøteknisk grunnundersøkelse viser at det lekker ut store mengder av en kreftfremkallende miljøgift i området Risøyaveien og Bukta i Stavern. Giften Benzoapyren lekker ut i store mengder i området. Det er den mest kreftfremkallende miljøgiften, ifølge Folkehelseinstituttet. Rapporten skal oversendes til Fylkesmannen. Kommuneadministrasjonen i Larvik skal drøfte tiltak og eventuelt nye undersøkelser av området.»

Det høres jo ikke helt bra ut, gjør det vel? Likevel er vi der vi er i dag.

I november 2020 kan vi lese i ØP at det endelig er noen som har ryggrad til å sette foten ned: «Ut fra en helhetsvurdering anbefaler kommunedirektøren at det foreliggende planforslaget avvises. Det vurderes at tiltaket ikke er forurensningsmessig og etisk akseptabelt for eventuelle kommende beboere, skriver kommunedirektøren i innstillingene for de to prosjektene.» «Kommunedirektøren har knyttet til seg betydelig fagekspertise og søkt råd hos Fylkesmannens miljøvernavdeling før man har landet på denne krevende konklusjonen. Det innebærer at Larvik kommune selv må utarbeide en reguleringsplan for området med utgangspunkt i de begrensningene som blant annet ligger i grunnen, føringer fra fylkesmannen i den overordnede tiltaksplanen, samt de nye nasjonale føringene fra miljødirektoratet, med støtte fra helsedirektoratet, hvor bygging på avfallsfyllinger blir frarådet.»

Hvordan er det mulig at noen av dere valgte å avvise denne anbefalingen, med tanke på all dokumentasjon som foreligger, fagkompetanse, og anbefalinger fra Miljødirektorat og Helsedirektorat? Nå gjorde dere jo ikke det, vil noen hevde, dere bare åpnet for nok en rapport fra et konsulentselskap, som for øvrig benyttes hyppig av kommunen, med tilhørende kostnad. Det er komplett umulig å forstå logikken her, og det er ubehagelig. La meg forklare hvorfor det er ubehagelig: nå foreligger rapporten som estimerer en kostnad på 125 millioner kroner (+/- 20 %) for å få fjernet de forurensete massene. Det er ifølge utbygger (tiltakshaver) gjennomførbart, og saken er til behandling. Hos dere. Med mindre husene skal bygges av papir, og selv da, forstår vi at hvis dette regnestykket skal gå i pluss så snakker vi om det som, for en vanlig arbeidstaker, er svært store summer. Og det er her ubehaget setter inn, for når man prøver å finne en logisk forklaring på noe ulogisk, vil man begynne å stille spørsmål til motivene bak avgjørelsene som tas av dem som sitter med størst påvirkningsmulighet (altså makt).

Det vi leser i mediene kan ofte nyanseres i større grad, men hvis vi trekker fra halvparten av det vi har lest i lokalavisen, så er det fremdeles grunnlag for å være bekymret for samarbeid, kommunikasjon og løse kanoner i de innledningsvis nevnte viktige funksjonene. Vi må kunne være trygge på at ikke forstyrrende faktorer påvirker vurderinger og beslutninger. Dere oppfordres til å stille alle de kritiske spørsmålene som bør stilles når en viktig beslutning skal tas, før dere tar beslutningen. I dette tilfellet er også beslutningen irreversibel. «Two wrongs do not make one right».

Her er et lite utvalg av spørsmålene som bør vurderes:

– Hvordan kan den uopprettelige skaden som ble påført området rettes opp på best mulig måte, for innbyggerne og for naturen?

– Er resultatene i rapporten og plan for eventuell effektuering så overbevisende at det gir grunnlag for å fjerne enhver tvil i fht fremtidige beboeres sikkerhet?

– Hvis så store områder med forurenset grunn skal fjernes, hvordan er det tenkt at kommunen ivaretar kontrollfunksjonen med at alt foregår i hht pålegg?

– Hvilken eksponering for giftstoffer utsettes mennesker og dyr i nærheten for, mens arbeidet foregår? Giftstoffer kan ikke sees, og ofte ikke luktes. Hvor går grensen for avstand, vindretning, osv.?

– Hvordan skal man unngå repetisjon av tidligere erfaring med bygging på samme grunnforhold (betydelige setningsskader) ved Risøybukta? Vil de boligene som ble berørt av setningsskadene berøres av ytterligere bygging på nærliggende område?

– Vil prisnivå og areal på boligene som planlegges ha unge familier som målgruppe, eller vil det bli dyre ‘profittbokser’ for de med alder 50+? I så fall bør det planlegges for et betydelig økt behov for eldreomsorg, da hele øya allerede har en stor andel i denne aldersgruppen.

– Hvordan ser man for seg at infrastrukturen skal organiseres? Krysset Risøyveien/Larviksveien/Menyavkjøringen er en opplevelse allerede uten de 200 bilene som kommer i tillegg.

– Er det nødvendig, selv om det er mulig?

Folkevalgte og kommuneadministrasjon er svært viktige funksjoner i et demokrati. Det må være en krevende og til dels utakknemlig jobb å vurdere saksgrunnlag og fatte beslutninger. Revurdere og gjøre om på beslutninger på bakgrunn av endringer eller ufullstendigheter i det som var beslutningsgrunnlag i utgangspunktet. Og alt skal planlegges, utføres og følges opp. Med funksjonenedere besitter følger et stort ansvar. Som supplement i vurderingen er det av og til en god hjelp å benytte sunn fornuft, kunnskap og logikk.

Det er åpenbart at Larvik kommune befinner seg i en eller annen skvis, ettersom saken krever ekstraordinært møte i planutvalget, for å få saken behandlet i formannskap og kommunestyre før sommerferien. Utbygger og en politiker har tidligere uttalt til ØP at de er utålmodig etter å få startet byggingen. Her kommer det med integritet inn igjen, for siste gang; hva er viktigst i denne saken? Tiden er inne for å ta konsekvensene av den omfattende miljøforurensningen Larvik kommune utførte på 70-tallet. Det hevdes at man ikke visste bedre den gangen. Det gjør dere. Uavhengig av hvilket syn dere har på integritetens rolle i funksjonen dere har, er det et minstekrav at dere handler ansvarlig overfor barn, barnebarn, nåværende og fremtidige innbyggere.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.