I skrivende stund «herjer» corona-smitten over hele verden, men også vårt lille land, og selv om storbyene er mest angrepet, merker vi nå at frykten øker i takt med at smitten brer seg. Det er flere tilfeller i lille Larvik den siste uka, og i dag, onsdag 28. oktober, leser vi at skoleklasser må i karantene.

Det er ikke smitten og frykten jeg skriver om her, men om tiltakene vi i barnehagene må forholde oss til, og opprettholde, selv om lille Larvik har svært få tilfeller – foreløpig.

Ja, for hva slags tiltak har vi, og må vi ha?

Forskrift om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften) §12 a, b og c, refererer til barnehagenes forpliktende smittevern. Forskriften sier i korte trekk at vi skal gi et ordinært tilbud så langt det er mulig å opprettholde at syke personer ikke oppholder seg i barnehagen, smitteverntiltakene og kontaktreduserende tiltak.

Barnehagene har en veileder å forholde seg til, hvor det er eksemplifisert hvordan forstå tiltakene og hvordan utøve dette i praksis, og hvor avdelinger er spesifisert som kohorter (mindre, faste grupper) for å kunne begrense og avgrense eventuell smitte, men også kunne spore opp dersom smitte oppstår.

Vi nærmer oss november, og jeg vet at de kommunale barnehagene i Larvik da åpner for fullt, etter å ha hatt innskrenket åpningstid i hele høst. Jeg vet også at vi har noen få private som åpnet fullt fra august, vår egen inkludert, og barnehager som gradvis har økt åpningstid og nærmer seg ordinære tidspunkt for levering og henting. Og jeg vet at åpningstid er et tema vi daglig diskuterer ute i barnehagene, og ikke minst drøfter vi med mine kollegaer i Organisasjonen for Private Barnehager i Larvik (OFPB), om hva, hvordan og hvorfor.

Siden uke 40 har jeg vært i dialog med barnehagens SU (samarbeidsutvalg), med eier, vår administrasjon og med Larvik kommunes barnehagemyndighet, da jeg i samråd med ledergruppa besluttet å innskrenke åpningstiden, da fra kl. 8 til kl. 16, og utvidet for barn med foreldre i samfunnskritiske yrker. Vi hadde på det tidspunktet flere ansatte med symptomer som måtte testes, og det tok alt fra 2–3 dager før disse fikk negative svar og kunne komme tilbake på jobb. Jeg var i manko på ansatte for å kunne gi barna her et forsvarlig tilbud, men også for å kunne legge til rette for en arbeidsplass med et godt fysisk og psykososialt miljø for de ansatte.

Hva gjør man da? Og i barnehagene strekker vi oss langt for å kunne gi et tilbud.

På kort tid var vi i kontakt med bl.a. Nav og andre barnehager for å få tak i flere og nye vikarer. Og vi fikk tak i flere, både personer vi selv hadde kontakt med i våres, og med nye vi kom i kontakt med, og som hadde anledning og ønske om å jobbe hos oss. Noen med litt erfaring, andre helt uten kjennskap til det å jobbe i barnehage. Dette gjorde at vi kunne holde åpent, men med innskrenket åpningstid, fordi, det å ta imot nye voksne i barnehage krever at de blir gjort kjente med vår praksis, våre retningslinjer, vårt pedagogiske grunnsyn og hvilke forventninger vi har til ansatte som skal jobbe med barn i barnehagen. Barn trenger også tid for å skape relasjoner til nye mennesker, og vi som jobber med barn, vet hvor sårbare enkelte kan være. Foreldre ønsker og forventer å møte kjente fjes, og trygghet i at barna er godt ivaretatt. En fersk vikar kan ikke forventes å erstatte en erfaren og kjent ansatt. Det var bare ikke forsvarlig å holde åpent, strekke ut tida, og sette ferske folk i en jobb de mangler opplæring og kjennskap til. Og jeg hadde heller ikke folk nok alltid heller.

Forrige fredag oppfordret jeg foreldre som kunne, til å ta seg en fridag, eller levere senere og hente tidligere. Og for en fin fredag vi fikk, fordi vi har foreldre her som trår til for både oss og hverandre. En stor takk til alle de som hadde anledning til å bidra til at vi gikk inn i helga med en følelse bedre enn på lang tid.

Vi har vært igjennom noen heftige uker, og takket være samarbeidsvillige foreldre, engasjerte, løsningsorienterte og utholdende ansatte, og ikke minst støttespillere på utsiden av barnehagen vår som blant annet andre daglige ledere og barnehagemyndighet, så har vi holdt åpent, både for barn med foreldre i samfunnskritiske yrker, og for øvrige barn med plass i barnehagen. I dag klarer vi å imøtekomme åpning for alle fra kl. 7.30-16.30.

Og nå kommer jeg til poenget. Jeg føler på presset til å åpne fullt. Vi åpner 6.45 og stenger vanligvis 17.15. Når andre barnehager får det til, blir det utfordrende å stå i en situasjon hvor du ser at personalet rett og slett springer ræva av seg (unnskyld, men kraftuttrykk må til), ansatte som jobber overtid for å dekke opp for kollegaer som ikke har sjanse til å bidra pga. sykdom og testing, eller at barn opplever å være i situasjoner som blir vanskelig fordi ansatte kun rekker å slukke branner, og ikke tilrettelegge godt for god lek – som vi vanligvis er veldig gode på!

«Det er ikke noe grunn til å ikke følge lovverket» hører jeg det argumenteres for ... men kjære, hva er annerledes i barnehagene våre nå, enn i august? Det er fortsatt gul sone meg bekjent, vi er midt i forkjølelse- og influensa-sesongen, og smitterisikoen for korona øker i Norge og flere testes ... Hver uke siden uke 40 har jeg hatt ansatte som må ringe smittelegevakt for å bli testet. Skal vi klare å holde avdelingene delt, vaske hender, følge opp hygieneråd og ikke minst sende syke folk hjem, så skjønner jeg ikke hvordan jeg nå skal klare å åpne den siste timen her for alle ... Og ikke minst, jeg skal ivareta flokken min, sørge for at de som er her i dag, fortsatt er her i morgen, og neste uke og neste år ...

Jeg står imot presset, setter barnet først og innskrenker åpningstiden videre!