Gå til sidens hovedinnhold

Ærlig talt, politikere

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ser i ØP at politikere reagerer med vondt i hjertet på grunn av Jan Kullands situasjon med manglende trening og oppfølging på sykehjemmet. Dere har all grunn til å kjenne det i hjertet, men kom ikke og fortell at dette er en overraskelse for dere. Da har dere sovet i timen.

For noen år tilbake ba pårørendegruppa på Yttersølia sykehjem om et møte med politikere og ledere i helse og omsorg. Et stort møte ble arrangert på Bøkeskogen eldresenter. Der ble bemanningssituasjonen på sykehjemmet grundig belyst, samt hvilke konsekvenser den lave bemanningen hadde for pasientene.

Det er en kjensgjerning at grunnbemanningen er for lav og at pleiere må prioritere hva som er viktigst i løpet av en arbeidsdag. Vi kan overhodet ikke rekke alt, og vi rekker slett ikke alt vi ønsker å gjøre.

På den avdelingen jeg arbeidet da dette stormøtene fant sted, var vi 3–4 på dagvakt og 2 1/2 på kveldsvakt (en pleier ble delt på 2 avdelinger).

Vi hadde 12 pasienter hvorav 5 satt i rullestol og ble hjulpet opp med heis av 2 pleiere. Vi hadde fire-fem som måtte mates, og med to på vakt, måtte vi gi mat til flere samtidig. Jeg er faktisk meget usikker på om alle ble forsynt, det var nesten ikke rom for å spørre om de ville ha mere mat.

Jeg sluttet i eldreomsorgen etter 25 år i yrket fordi jeg ikke klarte mer. Kroppen var sterk, men hjertet mitt blødde for de gamle.

Jeg tror ikke det har blitt noe bedre de siste fire-fem årene, og jeg synes det er fint at noen pasienter har krefter til å kjempe.

I forbindelse med Jan Kullands fortvilte situasjon, der han forteller om manglende trening og oppfølging på sykehjemmet, kom jeg også til å tenke på den gang jeg jobbet på Tjølling sykehjem. Dette var på 90-tallet. Da hadde vi en egen fysioterapeut som kom til pasientene på avdelingen. Fysioterapeuten hadde et fast antall timer som var øremerket sykehjemmets beboere. Han kom og trente med pasienter som trengte det, og veiledet også personalet på hva de kunne gjøre hvis de hadde mulighet. I tillegg mener jeg å huske at han samarbeidet med arbeidsstua, slik at noe trening ble lagt til deres aktiviteter. Nå er både fysioterapeuten og arbeidsstua borte. Selvfølgelig kan det søkes om fysioterapi fra Presteløkka, men kapasiteten er altfor dårlig.

Kommunen har nok spart penger på dette, men det er pasientene som betaler prisen.

At noen politikere får vondt i hjertet hjelper ikke pasientene våre, her må det handling til.

Kommentarer til denne saken